Vår i Liège – Jostein Wang

Egentlig, altså som opprinnelig tenkt, skulle jeg skrevet noen linjer om kommende søndags sykkelløp, det siste av vårens fire monumenter, løpet som markerer avslutningen av vårsesongen. Jeg skulle skrevet litt om værmeldingen for regionen og det paradoksale at Liège-Bastogne-Liège, til tross for langtkommet europeisk vår og nesten mai på kalenderen, ofte går under håpløse kjøreforhold. Snø, regn, tåke og temperaturer rundt 0 er ikke velkomne utfordringer blant rytterne som i utgangspunktet allerede har en knalltøff løype de skal igjennom. Senest i fjor var det nyfalt snø på veiene, og for å understreke poenget om tradisjonelt ufyslig vær i dette belgiske østlandet, kunne jeg (igjen) nevnt den snart førti år gamle skrekkutgaven av rittet, nevnt litt om forfrysninger og senskader som vinneren Bernhard Hinault pådro seg etter å ha kjørt 260 km i minusgrader. Men det skal jeg ikke. Og jeg skal heller ikke si et ord om Jostein Wilmann som i samme utgave ble nummer 21 og med det siste navn på listen over fullførende ryttere.

(Ei heller skal jeg (i parentes) nevne at Wilmann det året også ble nummer 14 sammenlagt i Tour de France, en prestasjon ingen norske ryttere har klart å forbedre i løpet av de snart 38 årene som har gått.) Nei!

L P Nordhaug.

Unntaksvis skal jeg imidlertid, og kun fordi vi er i det historiske siget, rette oppmerksomheten mot en norsk rytter som har levert tilnærmet konsistente prestasjoner i Ardenner klassikerne. I perioden 2010–2016 oppnådde Lars Petter Nordhaug følgende rad av resultater i hhv Amstel Gold, Flèche Wallonne og Liège-Bastogne-Liège: 2010: 44/28/DNF, 2011: 31/ikke start/90, 2012: DNF/52/20, 2013: 15/100/15, 2014: 22/26/37, 2015: 16/DNF/12, 2016: 29/159/20. Går vi resultatene litt etter i sømmene, ser vi en flott rekke ikke minst med tanke på Liège med plasseringene 20, 15, 37, 12 og 20 i årene 2012-16. Noen vil kanskje rynke på nesa og si at det ikke er topp plasseringer. Vel, det er kanskje mulig det, men like fullt ser vi en rad resultater det absolutt står respekt av, løpets knallharde karakter, antall deltagere og nivået på deltagende ryttere tatt i betraktning.(Dette er ikke Tour of Norway!) Ingen norsk sykkelrytter har noen gang prestert noe lignende, og da inkluderer jeg samtlige utgaver fra løpets spede begynnelse i 1892 fram til i dag. En rask gjennomgang av resultatene viser at det heller ikke er noen norske ryttere som i overskuelig framtid vil klare å tangere eller forbedre resultatene til Nordhaug. Boasson Hagen kan eksempelvis i samme tre Ardenner-løp over samme periode, kun vise fram en 39. plass i Amstel Gold fra 2014 som sitt beste resultat. Dèt er ikke mye å skrive hjem om.

Internasjonalt.

Bare to ryttere har klart å vinne alle de tre Ardenner klassikerne i en og samme sesong: Davide Rebellin (2004) og Philippe Gilbert (2011), og bare to har vunnet de etterfølgende monumentene Paris-Roubaix og Liège-Bastogne-Liège i samme sesong: Merckx (1973) og Sean Kelly (1984). Peter Sagan har aldri stilt til start i Liège og står heller ikke på årets startliste. Han kan derfor strykes fra et eventuelt forsøk på å kopiere Merckx og Kelly som dobbeltvinner.

Noen, men ikke mange, har klart å vinne Liège fire ganger eller mer. Merckx (5), Argentin (4) og Valverde (4) men bare tre ryttere har vunnet trippel: Leon Houa, Merckx og Moreno Argentin.

Valverde kan derfor hvis han vinner i år, ta en halv Merckx og få fem seiere i løpet. Det kan godt skje men han får ingen trippel, da må han vinne både i -18 og -19. Klarer han det vil han samtidig stå alene som kongen av Liège med seks seiere i løpet, den første helt tilbake i 2006.

Frankie.

Alt dette sagt, alt bakgrunnsstoff tilside, omsider kommer jeg til det som egentlig ligger meg på hjertet. Fortellingen om papegøyen Frankie, en voksen, flott fugl, gul, blå og rød i fargene med lange halefjær, slik disse papegøyene pleier å være. Frankie var kompis med sykkelrytteren Michele Scarponi. Når Scarponi var i hjemtraktene for å roe ned mellom løp og reising, hendte det ofte at Frankie kom flyvende og landet på Scarponis skulder. Der satt han, hakket og nappet litt i hår og hjelm mens Scarponi lo, gestikulerte, plystret og snakket. Slik fikk disse to seg en hyggelig liten tur sammen.

I dagene etter 22.04.17 skulle Frankie dukke opp i sosiale medier som en kuriositet, en underlig og pussig del av en fortelling som egentlig bare var dypt tragisk. For på samme dato som årets Liège-Bastogne-Liège blir arrangert, ble for et år siden Scarponi kjørt ned og drept av en varebil mens han var på vei hjem fra en treningstur i utkanten av Filottrano, byen der han bodde med sin familie. Scarponi var gift og far til to små gutter. Etter ulykken ble en video av Scarponi og Frankie lagt ut på sosiale medier og midt i det tragiske ble videoen med mannen som syklet med papegøyen på hjelmen opphav til smil og sideblikk med gode minner.

Norge.

Når nyheten om ulykken kort tid etter at den hadde skjedd ble lagt ut på norske sykkelprofilerte facebooksider, skrev en fyr i kommentarfeltet på en av sidene, (jeg glemmer det aldri): ”Helt sikkert enda en syklist som ikke har overholdt vikeplikten.” Litt lenger ned skriver samme fyr: ”Jeg holder det for 80% sikkert at syklisten sikkert kjørte på rødt lys.”

Min første og umiddelbare tanke, og den er ikke korrigert til denne dag, var denne: hva slags idiot, hvilken komplett, forbannet tosk kan finne på å skrive og legge ut slike meldinger, helt uvitende som han var om saksforholdene? Hva er det i veien, altså helt grunnleggende, hva er det i veien med slike folk?

I løpet av etterforskningen kom det ikke uventet fram at sjaføren av varebilen hadde holdt på med mobiltelefonen og derfor ikke fikk med seg at det var en syklist i veibanen. Den uoppmerksomheten kostet Scarponi livet.  

Venner og pårørende i Italia la blomster og andre hilsner i veikanten der ulykken skjedde og akkurat der, i veikanten står det et par skilt. På et av disse, veiviseren til Arcobaleno Cafè, Bar-Paninoteca, kunne man i flere dager etter ulykken se Frankie sitte, på skiltet, rett over blomstene. Det hører også med til historien at Scarponis kone, Anna, en gang iblant hilser på Frankie og at Frankie har funnet seg en ny lokal syklist som han kan lande på og få seg en tur med. Så på et rart vis ruller verden videre.

Monumentene.

I en nylig utgitt norsk bok, Monumentene, av Geir-Stian Ulstein blir Scarponis død markert på en like ufordragelig måte. Ulstein er tilstede i området før starten på fjorårets utgave av Liège-Bastogne-Liège, den 23.04. Altså dagen etter at Scarponi ble kjørt ned og drept. Ulstein skriver (s.189): Denne søndagen starter med et minutts stillhet for en dømt doper.

Hallo? Hallo! Hallo!

Risiko, fakta.

Hvis 500 ryttere kjører 30.000 km hver i året, en ikke unormal distanse for en aktiv, topptrent rytter, så vil de samlet ha kjørt 15.000.000 km på en enkelt sesong, tilsvarende knappe 400 ganger rundt jordkloden. Det er en bra bit. Dette tallet gjelder bare de 500 mest aktive i verden. Meg bekjent er det også et par andre som også sykler der ute. Så at ulykker inntreffer med så mange mennesker involvert i en i utgangspunktet svært ubeskyttet og fartsfylt aktivitet, er ikke rart. Og når sant skal sies, er det i tillegg en del gærninger med ratt, fire hjul og dårlig humør på veien som med fordel permanent kunne holdt seg hjemme.

Selv hadde jeg i løpet av mine 15 år på sykkelen to alvorlige nesten-ulykker. Begge gangene var det yrkessjåfører involvert og begge gangene forsøkte de med overlegg å kjøre meg ned. Den første var en rutebuss med passasjerer i Oslo, den andre var en lastebil ute ved Tusenfryd i bunnen av den lange bakken som går opp i retning Ski. Det var bare kunststykker og grøftekanter som gjorde at jeg kom meg unna alvorlige ulykker.

Knut K.

Jeg husker også en annen nesten-ulykke under en treningstur med Knut Knudsen i Italia. Situasjonen som oppsto var i utgangspunktet ikke så alvorlig, i den grad at det antagelig ikke ville stått om liv og død, men situasjonen kunne påførte noen en del skader. Det må ha vært i 1979, et av Knudsens beste år som proff, et sted etter Tirreno-Adriatico, som han med et sekunds margin vant foran Saronni, og Milano-Sanremo, hvor Knudsen ble nr tre etter Roger De Vlaeminck og igjen Saronni. Knudsen var i knallform og vant Giro del Trentino sammenlagt bare noen uker etter tredjeplassen i Sanremo. Episoden må tidsmessig ha skjedd omtrent der.  

Vi var godt i gang med dagens økt, på vei fra et fjell til et annet, gjennom de trange, svingete gaten som italienske småbyer ofte er fulle av. Plutselig rundt et hjørne er det en liten skolejente med sekk og skoleuniform som løper ut i veien. Knudsen ligger først i det lille feltet vårt som består av seks-åtte mann. Han klarer på et eller annet vis å bremse, tverrtille og deretter sno sykkelen som en slange rundt jenta som står fastfrosset i asfalten. Vi bak har bedre tid, får bremset, splittet oss og kjører på begge sider av henne. Hvordan Knudsen klarte dette kunststykket med sykkelen står fortsatt for meg som en gåte, men jeg var der og jeg satt der og jeg glemmer det aldri. Det var en hjerte-i-halsen-opplevelse.

Magniflex.

Noen uker etter dette er Giro d`Italia godt i gang. Seksten av nitten etapper er kjørt og Knudsen ligger som nr. to i sammendraget noen sekunder bak Saronni men et stykke foran Moser på tredje og Bernt Johansson på fjerde. Rittet skal avsluttes med en 44 km lang tempoetappe, Knudsens spesialitet. Han ligger faktisk an til å vinne hele løpet. Så hva skjer? For etter sekstende etappe forsvinner Knudsen fra helt fra resultatlistene? Hvorfor? Jo, han blir kjørt rett ned av bilen til det italienske laget Magniflex. Tilfeldigvis kjører Bernt Johansson for det laget og med Knudsen på sykehuset rykker svensken opp og får den ledige plassen på pallen.   

22.04.  

Så når starten kommende søndag går for den 104. utgaven av Liège-Bastogne-Liège og vi sammen med de andre tilskuerne ønsker rytterne alt godt på turen, kan vi samtidig ta av oss capser og luer, bøye hodet og minnes Scarponi som døde denne dagen for akkurat et år siden.

Eccolo, grande Frankie, grazie Scarponi.