En gammel flamme – Pål Brynildsen

LSK og cupen. For meg er det først og fremst en historie om lidelse, en historie om skuffelser og nedturer, om den ultimate lykkerusen som aldri kom. Det er en kjærlighetshistorie hvor de elskende ikke får hverandre til slutt. Det er å være 16 år i 1992 og stå i den trange togvogna fra Lillestrøm stasjon på vei til cupfinalen, omgitt av lukta av gammal svette fra LSK-drakter blandet med lukta av gammal fyll. En lommelerke med noe forbudt i som går rundt, og selv om jeg helt sikkert sa nei, så var muligheten der! Det er å ha en fem år eldre bror som har tatt med seg kompiser og MEG. Å stå og kjenne på forventningen om det som skal komme. Det er å sammen le av de stakkars vanlige togpassasjerene som ante fred og ingen fare, før vogna de satt i plutselig ble stappet full av illeluktende, vrælende og bakfulle supportere. Og så turen opp til Ullevaal stadion gående i tog. Og atmosfæren på tribunen før kampen! Det er de gammeldagse ståplassene rett på betongen, med trengsel og enda mer lukt, og en av kompisene til broren min sitter allerede utslitt på betongen etter nattas fyll og formiddagens reparering. Og så tennes bengallysene rundt oss! Tett i tett med røde lys som får den allerede herlige stemningen til å bli magisk. Aske drysser ned på oss og tåka legger seg eventyraktig over gressmatta. Etter noen minutter av kampen blir vi revet ut av eventyret i det Rosenborgs Tore André Dahlum smeller inn 1-0 på hel volley via tverrliggeren. Så utligner Mons Ivar Mjelde og det er 1-1 til pause. I andre omgang kommer det ene øyeblikket som slår alt annet, og det er på stillingen 2-1 til Rosenborg. Lillestrøms kjappe venstrekant Tom Buer dribler Trond «Rambo» Henriksen nesten ut av banen, før han slår et helt perfekt innlegg inn i boksen. Der ligger Mjelde og venter, hengende i lufta, en Mjelde som sannsynligvis er blant verdens beste hodespillere på denne tiden, og alt han trenger å gjøre er å styre ballen inn i hjørnet, rett i mot synsfeltet mitt. Åh, det ene sekundet der jeg VET at det blir mål! Jeg kan fortsatt se for meg uttrykket i øynene til Mjelde i det han setter hodet på ballen, og styrer den forbi Ola By «Jeg må spy!» Rise og i mål. I en fantastisk finale har LSK kommet tilbake to ganger etter å ha ligget under, og nå kjenner vi alle at vi har overtaket, og vi gleder oss til ekstraomgangene. Så får RBK en corner på overtid, og på en måte så veit vi hvordan det må gå: Et langskudd fra Stig Inge Bjørnebye forandrer retning i dagens LSK-trener Arne Erlandsen og sniker seg inn ved stanga til Frode Grodås. Det er slutt og vi har igjen tapt for forbanna Rosenborg, for de latterlig trauste trønderne med dårlig humor og for de kjedelige sivilingeniørene og gud-vet-hva de har på laget. Vi orker rett og slett ikke å bli igjen der inne for å overvære premieutdelingen, og som noen Magnus Carlsen-aktige figurer haster vi ut av stadion for å komme oss hjem. På utsiden dukker plutselig en flirende og stygg trønder i RBK-drakt opp og  sier på verste trøndervis til broren min: «Gjeee mæ et smiiiil!». Det eneste som reddet den trønderen fra å få seg en på trynet, det var den solide oppdragelsen både jeg og broren min har fått med oss hjemmefra.

Året etter møter vi RBK igjen i cupen, denne gangen i fjerde runde på hjemmebane. Aldri har lysten på revansje vært større! Og aldri har det vært flere tilskuere på Åråsen stadion. Jeg er tidlig ute og finner meg en plass rett ved siden av Bøffelberget på den gamle ståtribunen av tre. Lukta av rullings fra en av de gamle traverne blander seg med den varme sommerlufta og gir en lukt som jeg bare har kjent på fotballkamper. Og litt høyere opp på tribunen står gjengen med sarkastiske supportere som alltid står der, de som bare roper når de har noe kritikk å komme med, som for eksempel å hyle ut «Ikke til Sognnæs!!» så alle på stadion (inkludert forsvarsspilleren Bjarne Sognnæs selv) hører det. Eller da en annen forsvarsspiller, Anders Jacobsen, gikk ut i lokalavisa og mente at spillerne burde få mer ros og mindre kritikk fra tribunen, da tok det ikke lang tid i neste hjemmekamp før gjengen der oppe ropte ut «Bra, Anders!» og «Flott, Anders!» ved bare den enkleste ballberøring fra ham.

I kampen står det 0-0 til pause. Så et stykke ut i andreomgangen skårer Gøran Sørloth for Rosenborg og feirer på sedvanlig vis med å knytte neven hardt og holde den demonstrativt opp mot nesa. Igjen kommer kvalmen snikende og ingenting er så irriterende som trønderne. Men så skjer det merkelige, og det er nesten vanskelig å tro at det ikke bare var en drøm. Mons Ivar Mjelde, samme mann som lagde to mål med hodet i cupfinalen året før, han skårer tre mål! Og alle med beina! Det går ikke an å beskrive følelsen og stemningen som var på stadion da. Spillerne hang og jublet på det høye nettinggjerdet som skiller dem fra ståtribunen, folk klemte hverandre og skrek i ekstase. Nå hadde trønderne fått bank, og veien lå åpen for en ny cupfinale for LSK.

Så i kvartfinalen møter vi Fyllingen borte. Kampen går ikke på TV, men den lokale radiostasjonen Radio NERO sender direkte. Jeg sitter på det lille gutterommet mitt hjemme og lukker øynene og lytter. Sjanse på sjanse for LSK! Fullstendig dominans, nå mangler bare målet, og Fyllingen har ingenting å by. Men tida går og målet kommer ikke. Så, cirka ett minutt før slutt, får Fyllingen innkast i nærheten av Lillestrøms 16-meter. Et langt kast stusses videre og ballen går rett i krysset. Drømmen om en ny finale er knust, og etter denne kampen gråter jeg, for første (og høyst sannsynlig siste!) gang etter en fotballkamp.

Og der på gutterommet i 1993 endte på en måte Lillestrøms cuphistorie for meg. Joda, jeg var der da Olivier Occean avgjorde finalen i 2007, men da var tenåringsforelskelsen forlengst over. På vei hjem fra feiringen i Lillestrøm sentrum den kvelden så jeg plutselig bussen med LSK-spillerne komme trillende i Storgata. Siden nesten alle supporterne var i teltet og ventet på disse spillerne, så var gata nærmest tom. Alene tok jeg fram LSK-skjerfet mitt og løp ved siden av bussen mens jeg jublet og snurret skjerfet over hodet. Spillerne så meg, viste tommel opp, smilte og lo. Det var min private feiring sammen med ungdomsforelskelsen som nå var blitt en voksen og noe avdanka dame. For meg var det vel egentlig Dennis Schiller jeg vinket til der den kvelden, det var Jan Ove Pedersen, Frode Grodås og Tom Gulbrandsen. Til å begynne med trodde jeg det bare var en symbolsk krampetrekning fra min side, et slags patetisk forsøk på å si farvel til alt som hadde vært. Men midt i denne alenefeiringen kjente jeg at det fortsatt brant en flamme i hjertet mitt. En gul og svart flamme som aldri slukner. ///

Teksten ble først publisert i Det litterære cupfinaleheftet 2017.