Gi meg alt du har, Toni Polster – Av Peter F. Strassegger

Der jeg vokste opp var Toni Polster den største helten som fantes. Vi spilte fotball, hver dag, Andi og jeg. De to store bjørkene på sletta var målet.

Andi og jeg gikk i samme klasse, jeg var ikke særlig flink på skolen, men det var ikke Andi heller. Jeg var dessuten bedre enn ham i fotball fordi jeg var større enn han, men hver gang vi spilte fikk han være Toni Polster. Det var fordi keeperen bestemte. Han het Otto og var mye eldre enn oss, han var nesten voksen. Andi mente at han og Otto var gode venner, men jeg tror egentlig ikke Otto ville ha sånne små idioter som oss som venner. Han spilte bare med for å se oss sloss.

At Andi fikk være Toni Polster syntes jeg var urettferdig, siden Toni Polster alltid måtte vinne. Så hver gang Otto, som selv hadde Toni Polster-krøller og rottehaler bak i nakken, snudde seg mot Andi og sa: ”Du er Toni Polster”, da visste jeg at jeg måtte late som om jeg var dårligere enn jeg var, og la den jævelen vinne.

”Hva med meg da? Hvem er jeg?” spurte jeg.
Otto så på meg og sa: ”Du er Pelé”.
Faen, Pelé igjen! Jeg hata Pelé. ”Hvem er det?” spurte jeg.
”Det er bruningen”, svarte Otto.

Far til Otto het herr Garic , men alle kalte ham Michi. Han gikk alltid i sandaler og uten skjorte, og var det bruneste menneske jeg noensinne hadde sett. Men det var ikke han som var Pelé, for herr Garic kunne verken løpe eller spille fotball. ”Hva er en bruning?” spurte jeg derfor, men fikk til svar ballen rett i tryne.

Jeg hadde forresten sett en mørk mann en gang i livet før, han gikk fra dør til dør og solgte bilder for en hundrelapp, som han selv hadde malt. Han smilte da han la bildene på trappesatsen og pekte på dem, tennene var kritthvite, og han smilte så forjævlig at jeg syntes synd på ham og spurte far om det var greit jeg tok penger fra pengeskrinet mitt for å kjøpe et bilde. Far hadde ikke noe imot det, og jeg kjøpte et bilde med litt gullfarge i, hang det ved skrivebordet, og så på det hver gang jeg gjorde lekser.

Da jeg en gang spiste middag hos Andi, fikk vi servert noe jeg trodde var hamburgere, men som overhodet ikke var det, ikke kjøtt engang. Andi sa det var negermat. ”Det er det alle negrene i Afrika spiser”. ”Man sier ikke neger lenger, det heter brune menn og kvinner!”, rettet moren til Andi. ”Men det er derfor de får så hvite tenner, for de spiser det hver dag”, sa han. Jeg kom til å tenke på de kritthvite tennene til mannen som solgte bildet til meg, og gafla innpå, for jeg håpa at også jeg kunne få så hvite tenner, og kanskje til og med få skryt av tannlegen, i stedet for på pukkelen, som jeg vanligvis fikk.

”Et du, Pelé”, sa Andi.
” Pelé?”
”Visste du ikke at han er neger?”
”Neger?!” ropte jeg.
”Hysj, ikke si slikt!” sa mor til Andi til meg.
”Er Pelé en mørk mann? Har vi mørke menn på landslaget?” spurte jeg.
” Pelé er ikke med på landslaget vårt, din idiot. Hva trodde du?” sa Andi og lo, da han, sikkert for første gang i livet, følte at han var bedre enn meg i noe.

Slik kom altså sannheten fram. Pelé var utlending. Og dermed også jeg. Jeg var ikke landsmann mer, men en utlending, en mørk mann. For en skam!

Vi gikk ut. Otto satt på trappesatsen og drakk av en ølflaske. En ekte halvliter Puntigamer øl. Nå var han blitt voksen, den heldiggrisen! Åh, som jeg gledet meg til å bli akkurat som ham.

”Kan jeg smake?” spurte Andi.
Til min overraskelse nikka Otto, den store jævelen. Til meg også.
Andi tok en slurk, men spytta det ut igjen. ”Åh, dra til helvete!” ropte han.
Otto gliste. ”Pyse. Hva med deg da?”. Jeg tok imot og drakk en hel slurk uten å spytte selv om alt vrengte seg i munnen på meg som når man spiser for sure eplekart.

Etterpå styrta Otto nedpå resten. ”Nå er jeg susen”, sa han.
”Susen?”
”Som man blir når man drikker øl. Jeg er faen så susen”, sa han.
”Jeg er også faen så susen”, sa jeg kjapt.
Otto nikka anerkjennende.
”Jeg også!” skrek Andi. Otto ga ham et klask i bakhodet. ”Det er du ikke, din pingle. Du spytta det ut igjen”. Jeg lo. ”Pingle!”

”Nå går vi og spiller”, sa Otto. Endelig, tenkte jeg. Nå får vel jeg være Toni Polster, for første gang. Jeg må, jeg spytta jo ikke ølet ut igjen, og jeg sparte hemmelig på langt hår i nakken. Jeg er en skikkelig landsmann!

”Du er Toni Polster”, sa Otto da vi kom til bjørketrærne.
Først trodde jeg ikke på det.
Han pekte på Andi, igjen.
Andi gliste. ”Nå skal du få, din neger”, sa han til meg, og fant plassen sin.

Jeg ble stående stille. Sola steikte, plutselig kjente jeg den skinne så sterk. Og gresset, det stakk inn i fotsålene mine, først nå merka jeg på at jeg var barføtt. ”Du er Pelé”, hørte jeg Otto si. Igjen. Jeg snudde meg, litt svimmel. Jeg må være susen på ordentlig, tenkte jeg. Faen så susen! Jeg så på Andi. For en skam det ville vært om Toni Polster tapte mot en neger. Javisst, for en skam! ”Hva faen gliser du av?” ropte Andi til meg. Snakka jeg høyt? I det Otto sparka ballen opp i lufta, kjente jeg at jeg var susen både i toppen og nede i føttene. I dag skulle jeg vinne. Jeg så Andi løpe etter ballen. Jeg kunne lett tatt ham igjen, men jeg gjorde ikke det, ikke ennå. Først måtte han tro at han kom til å vinne igjen. Men så … Da han snudde seg, ropte jeg: ”Kom igjen, Toni Polster, gi meg alt du har!” Så stramma jeg tærne, og gikk inn for takling, lett som bare det. For en skam.

Peter F. Strassegger (f. 1984) er forfatter og psykolog. Siste utgivelse: Slutten på flagget vårt (2017). Strassegger mottok Tarjei Vesaas debutantpris i 2012.

Les også: Rundene – Peter F. Strassegger. Utgitt i fotballantologien Den gamle mannen og gresset.