I bakrommet – Bent Inge Hvitstein

Det er stille i bakrommet i kveld. En gammel midtstopper står der og speider. Kommer det ikke snart noen? Han har ventet så lenge, siden tidenes morgen har han stått slik og speidet. EM. Drømmen. Endelig har det blitt mulig også for han. Og her står han, alene ute på det fuktige gresset. Et helt bakrom for seg selv. Ingen motstand, det pågår ingen kamp her i bakrommet denne kvelden. Langt der fremme: Han kan se at det løpes og kjempes, sparkes og slås både baller og menn. Men ikke her i bakrommet. Her kan han høre fuglene kvitre, de synger om tidligere kamper, det har utspilt seg voldsomme slag nettopp her, i det samme bakrommet hvor han nå står og lengter etter opplevelsene han har drømt om I hele karrieren; den store kampen, slaget som skulle utkjempes, muskuløse spisser som skulle legges i bakken med rå kraft. Men ingen kommer. Han setter seg ned på gresset, kjenner det myke grønne teppet mot håndflatene. Vinker opp mot tribunene, men ingen er interessert i ham. Selv publikum våger ikke å se mot det farlige bakrommet.

Han har blitt voksen, eldre enn de fleste han spiller både med og mot; når han sitter i et hjørne av garderoben og snakker om skruknotter og grusbaner, måper de unge spillerne under sine nystelte frisyrer, mens de snører knallgule lisser på rosa og lysegrønne fotballsko. De har ikke opplevd å måtte gjøre rent i garderoben etter kamp; alle spillerne på en liste, etter tur, to ganger hver sesong. Bussen de ble kjørt i til kamp da han var på deres alder var en pensjonert skolebuss, med en enda mer pensjonert sjåfør bak rattet; onkelen til reservekeeperen som ikke hadde annet å ta seg til etter at kona døde. Hver helg, side om side i lagets overtrekksdresser, bussen hostet og harket, sneglet seg rundt på motorveiene fra by til by. Nå er det striglet og stripete dress som gjelder, italiensk, store øreklokker med uorganisk musikk, tatoveringer av uforståelige tegn på hele overkroppen, i eget privatfly.

Ingen snakket om bakrommet den gangen; det farlige bakrommet som nå er kanskje det viktigste stedet på hele banen. Bakrommet var et sted ingen visste om, det fantes ikke. Nå vokter han det som om det var hans eget nyfødte barn. Hadde noen bare kommet. Så kunne han få vist for hele verden at han fortsatt kan forsvare noe, at det ennå finnes noe som må forsvares. Men ingen kommer. Verken motspillere eller medspillere. Bakrommet har blitt så skummelt å bevege seg i at ingen våger seg hit. Kun han, som har vært med så lenge at han husker den tiden da ingen steder på banen ble kalt et rom, og enda mindre et bakrom. Nå ønsker han seg bare en siste kamp, en siste sjanse til å takle noen på realt vis, uten at de jamrer seg og spretter og ruller flere meter bortover i gresset. En susende takling, både ball og mann må vike, men begge reiser seg med en gang, tar seg ikke bryet med å børste av seg gress eller trygle dommeren om et kort til motstanderen, som et bortskjemt barn.

Dommerens fløyte lyder langt der fremme, pausesignalet, og han forstår at tiden har løpt fra ham. Tiden har gått på et løp, tiden har brettet ut spillet så mye at han ikke lenger kan se sidelinjen, der treneren står og roper ut sine kommandoer om å falle av, komme ut av pasningsskyggen, unngå strekk i laget. Tiden har begynt å stå så høyt i banen at ingen lenger kommer seg til bakrommet. Han knytter opp lissene på de sorte fotballskoene, med tre hvite striper på skrå ned mot det strøkne gressteppet. Begynner å gå sakte mot garderoben. Kanskje når han frem før de andre skal gå ut til andre omgang; veien fra bakrommet er lang for en gammel midtstopper som har taklet så mye og ofte, men som ikke takler tiden som har løpt fra han.

///

Les også:

Utbrudd – Bent Inge Hvitstein