Monumentene: Paris – Roubaix – Jostein Wang

 

La oss for et øyeblikk glemme

brosteinens egentlige oppgave, å gi hardhet til et

underlag som ellers ville vært en uframkommelig

krøttersti.  Full av ankeldype gjørmehull i det

stabile regnværet, som ofte ramler ned i bøttevis på

denne tiden av året, nord i Frankrike.

Roubaix,

ikke kjent for noe annet enn et sykkelløp og

gruvedrift, jordbruk, en gammel utendørs velodrom med

betongdekke og små katastrofalt dårlige veier som

snirkler seg gjennom et landskap ikke engang

kunstnere har oppsøkt for å male landskapsbilder

eller skrive ned inspirert poesi. Smale veistubber,

etter behov skjøtet sammen til et nettverk best egnet

for meterbreie traktordekk eller som kullisser i en

film der 1. verdenskrig passerer.

Dette er Paris – Roubaix.

Dette er helvete i nord.

 

Finn fram sykkelen.

Det skal kjøres løp.

Var det det de tenkte på, Michelin brødrene, når de

på -90 tallet fablet om å arrangere sykkelløp i denne

regionen? Kaldt, ugjestmildt og uframkommelig til

tross, tredje søndag i april 1896 gikk starten på

den første utgaven av det som senere urokkelig

skal befeste sin posisjon blant ryttere, tilskuere,

arrangører, journalister og sykkelconnoisseurer.

Klassikernes klassiker, dronningen blant

monumentene. Løpet alle mer enn noe annet ønsker å

vinne. Unektelig det hardeste og uavhengig av

støvtørt eller regnværsglatt underlag, det mest

umenneskelige av dem alle. Løypa med spesielt

utvalgte brosteins sektorer og egen fanklubb som

passer og steller steinene som i veidekkets

tilfeldige plassering, ser ut som om de engang i

sinne ble slengt av lasset fra en forbipasserende

oksekjerre.

 

Skriket til Christian Paasche

Nei, nei, nei, Thor

Nei Thor Hushovd, Thor Hushovd, au au au.

Sett deg ned Christian Paasche.

Altså, dette ordner seg.

Mulig det hjelper å ha barten til Kaggestad å trøste

seg med, men for Hushovd ble 2009-utgaven hans

største nederlag i karrieren. Det hjalp ikke med 3.

plass, heller ikke med 2. plass året etter. Løpet ble

hans Sisyfos-prosjekt. Han blir fortsatt usikker når

noen spør om han ville byttet Vm-seieren mot seier i

Paris – Roubaix. Og det skjønner vi godt. Det smerter

fortsatt langt inn i sjelen når vi ser velten hans

på Carrefour de l`Arbre og bakhjulet til Tom

Boonen forsvinne alene i støvet, knappe 15 km før

mål. Styret slått ut av hendene, han klarte ikke

holde fast grep etter den stygge velten i Flandern en

uke tidligere. Påkjørt og nedkjørt i en tett og

halsbrekkende spurt om 2. plassen. Han havnet i

gjerdet. Venstre hånd maltraktert. Den holdt ikke,

det holdt ikke etter 241 km på sykkelen. På det siste

brosteinspartiet. Hånden hadde fått for mye juling.

 

Ille var det og ille blir det.

Dette blir servert:

Total rittlengde: 257,5 km

Beregnet gjennomføringstid i regn, 6,5-7 timer.

27 sektorer med brostein totalt 52,8 km.

De to lengste, Quievy og Hornaing, begge 3700 meter,

kommer etter hhv 108 km og 170 km på sykkelen.

4.kategori brostein.

 

De klassiske:

Arenberg-skogen, sektor 10 (2400m) etter 162 km

Mons-en-Pévelè, sektor 18 (3000m) etter 209 km

Carrefour de l`Arbre, sektor 24 (2100m) etter 241 km.

Max vanskelighetsgrad, kategoritype 5

Sammen med Flandern er dette det vanskeligste

monumentet å vinne. Mestvinnende er De Vlaeminck og

Tom Boonen med fire seiere hver. Merckx klarte tre,

det samme har Cancellara og en håndfull andre.

Moser fikk sin klassiske trippelseier i 78-80, men han

var vel så dopet at han ikke visste om han het

Francesco til for- eller etternavn.

Få ryttere kommer med en ukesfersk Flandern seier

i baklomma og vinner Paris – Roubaix på direkten.

Av årets deltagende ryttere har Boonen gjort det

(2005/2012) og Cancellara (2013.) Sagan kan gjøre det

i år. Klarer han det blir han den første som gjør det

i regnbuetrøya at etter Rik Van Looy tok dobbeltseier

i 1962.

Løpets snitthastighet er lav og svært variabel. Den

vinneren som har kjørt saktest er Henri Pélissier i

1919 som kom seg til Roubaix med en fart på 22,8

km/t. Veiene må ha vært en sann slagmark etter fem

års opphold.

Til tross for løype uten høydemetere kommer de fleste

av vinnerne alene til mål. Tredve ryttere har i løpet

av de siste femti år har kjørt avsluttende runde på

velodromen alene. Typiske små, tette og lette ryttere

som Cavendish vinner ikke. Han spretter bortover

brosteinen som en gummiball. Chris Froome tisser i

buksa bare han ser løypa. Nibali (65 kg,) Contador

(62 kg) og Quintana (58 kg) vil ha fjell. Boasson er

ikke taktisk smart nok. (Ja, vi husker fortsatt VM

ifjor.)

Kristoff kan vinne og med det få en gylden trippel av

monumenter. Cancellara kan få sin fjerde, Terpstra

sin andre, Vanmarcke sin første. Ingen får fem.

 

Dette er kroppsfølelse.

Så plukk fram regnfrakk, lavprofil felger og brede

dekk med bomullsside. Smør på ekstra lim så dekket

ikke vrenger seg av. Legg på dobbel runde styretape

og reguler lufttrykket før start eller underveis når

steinene kommer. Det demper slag.

Unngå velt, unngå andres velt, unngå mekaniske

problemer, ihvertfall på feil tidspunkt.

Bytt sykkel når det passer, om det passer.

 

Dette er ikke dagen man overser kroppens virkelighet.

Dette er ikke dagen man fordyper seg i naturen.

Dette er ikke dagen for romantikere.

Dette er ubehaget i kulturen.

Dette er helvete i nord.

Les flere av Jostein Wangs Monument-tekster:

Ronde van Vlaanderen – Jostein Wang

Milan – Sanremo – Jostein Wang