En sen lidenskap – Sven Røgeberg

Tilegnet Jon (1961 – 2015), min sportsinteresserte bror.

Lørdag 19. mars starter sykkelsesongen for alvor med vårklassikeren Milano – Sanremo. Samtidig henter tusenvis av norske syklister frem sine racersykler framfor å dra til fjells på jakt etter den siste snø.

Sterke lidenskaper oppstår helst i ungdomstida. For mange i min generasjon førte tippekampene på NRK på 1970-tallet til et livslangt kjærlighetsforhold til engelsk fotball.  Profesjonell landeveissykling var ikke stort mer enn svarthvitt bilder i avisene av Eddy Merckx i nappetak med rivaler med eksotiske navn som Luis Ocana og Felice Gimondi.

De første fjernsynsbildene av sykling jeg husker var fra sommer-OL i München i 1972. NRK viste den norske vinneren av 4 000 meter forfølgelsesritt på bane, Knut Knudsen, som fra 1974 til 1981 syklet profesjonelt i Italia. Det var små notiser i sportsnyhetene om hans totalt seks etappeseire i Giro d`Italia, og at han ved to anledninger, i 1975 og i 1981, syklet med den rosa ledertrøyen etter å ha vunnet prologene. I 1979 vant Knut Knudsen både etapperittet Tirreno-Adriatico og han sto på podiet som tredjemann i Milano-Sanremo.

Profesjonell sykling hadde forblitt noe perifert og fjernt, hvis jeg ikke ved en tilfeldighet hadde havnet i Italia i 1996: ikke i en storby for å oppleve kunstskatter og for å smake på la dolce vita, derimot på en utpost i Liguria som gartner, murer og olivenbonde. Som takk for å ha gitt naboen et godt tips om villsvinjakta ble jeg overrakt en brukt, rusten stålsykkel med den spøkefulle oppfordringen om trene slik at jeg kunne bli den neste Gösta Petterson! Navnet jeg aldri hadde hørt om tilhørte den eneste skandinaven som har vunnet Giro d `Italia –  i 1971.

Etter et besøk hos sykkelmekanikeren i nærmeste by for skifte av eiker, girvaiere og bremseklosser, samt smøring av drivverk, satte jeg meg på sykkelen, en blå Mass med girskifte på underrøret. Og en tidlig vårdag med tåke i lungene tok jeg de første pedaltråkk inn i landeveissyklingens verden. Det er landeveissykling som kan skilte med adelskalendre og rekordstatistikk fra tre århundre. Terrengsykling er en californisk oppfinnelse fra midten av 1970 – tallet da delstatens trafikkpoliti begrenset konkurransesykling på vei. Tom Ritchey, Gary Fisher, Joe Breeze og andre ble lei av å sykle på parkeringsplasser og fabrikktomter, og begynte å eksperimenterer med en sykkeltype som kunne ta dem «offroad».

Sykling er den idrettsgrenen som kommer nærmest en fullstendig symbiose mellom utøver og teknisk hjelpemiddel, der instrumentet blir en forlengelse av kroppen: Føttene festet til pedalene, hendenes grep om styret, nesten alltid sittende på setet – sykkelrytteren er ett med sitt instrument i timevis og ikke bare for noen kortvarige øyeblikk, slik som stavhopperen eller sleggekasteren. Til de som innvender at dette også gjelder for langrennsløperen og alpinisten med ski og staver, eller for ishockey- og bandyspilleren med skøyter og kølle, eller for tennisspilleren med racket og for roeren med båt og årer, så er svaret at riktignok kan ski og staver, skøyter og kølle, racket og årer betraktes som tekniske forlengelser av kroppens ekstremiteter. Men bare sykkelen er en frittstående maskin med hjul og drivverk, en arkitektur i metall, en kunstig hest.

Et kommersielt tegn på at det er en vesensforskjell mellom sykling og andre idretter er at sykkelryttere etter endt karriere kreerer egne sykkelmodeller, ikke kleskolleksjoner: (Guiseppe) Olmo, (Fausto) Coppi, (Giovanni) Pinarello (Giovanni) Battaglin, (Eddy)Merckx, (Francesco) Moser, (Greg) LeMond, (Maurizio) Fondriest, (Mario) Cipollini …

Halvt menneske, halvt sykkel. Eddy Merckx.
Halvt menneske, halvt sykkel. Eddy Merckx.

Til forskjell fra hva man skulle tro, må man lære å tråkke riktig, selv om pedaltråkket tilsynelatende er enkelt. Det perfekte pedaltråkket består i å tilpasse retningen på den kraften benene utøver mot pedalene, slik at kraften hele tiden står loddrett mot krankarmen, som dermed utsettes for et ledsagende trykk, skyv og drag i hele sin rotasjon. Mens det høyre benet tråkker pedalen ned, må det venstre benet trekke motstående pedal opp, og mens det venstre benet forsetter med å dra pedalen tilbake for å overvinne det øvre dødpunktet, må det høyre benet skyve pedalen fram for tilsvarende å overvinne det nedre dødpunktet.

I denne perfekte rundgangen består syklingens kunst, som krever lang læretid. De tallrike beinmusklene som er involvert i pedaltråkket må utvikle to komplementære ferdigheter: Musklene må både utøve den størst mulige kraften mot pedalene og samtidig forandre kraftens retning etter som pedalene roterer med krankarmene. En syklist som nærmer seg dette idealet kjæler og stryker med pedalene, istedenfor å tråkke og knuse dem, slik sparer han eller hun for hver bevegelsesimpuls et ikke ubetydelig energiarbeid.

For å tilegne seg en god teknikk kan det være hensiktsmessig å konsentrere seg mentalt og forestille seg at kroppen bare er båret opp av sykkelsetet og at benene utelukkende brukes som propeller. På denne måten forsøker syklisten å glemme at han har lært å gå, og det utvikles nye nevromotoriske reflekser som overfører de nødvendige impulsene til musklene. For alle som liker å forholde seg bevisst til egen kropp åpner det seg en ny erfaringsverden. Gleden ved å utvikle en finslepen teknikk og tilfredsstillelsen over å konstatere resultatforbedringer er belønningen for slike meditasjonsøvelser i pedaltråkkets fullkomne sirkel.

Det fortelles at den femdoble vinneren av Tour de France, franskmannen Jacques Anquetil, hadde en pedalføring som gjorde at konkurrentene la seg på bakhjulet bare for å nyte synet av skjønnhet og ynde. I motsetning til Eddy Merckx, som syklet med et voldsomt strekk av akillessenene, overførte Anquetil kraften i pedaltråkket nesten utelukkende gjennom tær og tåballer.

Sittende på sykkelsetet vil sykkelrytteren ikke kjempe mot tyngdekraften unntatt når han må klatre motbakker. Det betyr at på flatmark og ved lav hastighet bruker syklisten minimalt med energi for å bevege seg framover: Knapt 60 watt for å holde 20 km/t. Halvparten av energien brukes for å overvinne friksjonen fra underlaget, den andre halvparten for å overvinne luftmotstanden. For å øke farten fra 18 til 25 km/t må syklisten doble kraftanstrengelsen, og han må seksdoble den hvis han vil opp i 40 km/t. En slik høy fart krever en energibruk rundt 350 watt, og vi befinner oss på toppidrettsnivå, hvis syklisten greier å holde toppfarten over lengre tid.

Søndag, 7. april 2015 satt Sir Bradley Wiggins ny timerekord i London’s Lee Valley Park velodromen. På en standard olympisk banesykkel, uten gir og bremser, tilbakela Wiggins 54.526 km på 60 minutter, og ble dermed den sjette rytteren som både har vunnet Tour de France og innehatt timerekorden, etter Lucien Petit-Breton, Fausto Coppi, Jacques Anquetil, Eddy Merckx og Miguel Indurain.

Timerekorden har vært den ultimate styrkeprøven for syklister – alene mot klokka, uten hjelperyttere og rivaler – helt siden den første offisielle rekorden på 35.325 km ble satt i 1893 av Henri Desgrange, som et tiår senere lanserte Tour de France.

På den andre hviledagen i fjorårets Tour de France offentliggjorde Tim Kerrison, sykkellaget Skys hovedtrener, wattverdiene til Chris Froome under klatringen til La-Pierre-Saint-Martin på 10. etappe, der Froome festet grepet om den gule ledertrøya på en så overbevisende måte at prestasjonen utløste doping beskyldninger. Klatringen var på 15.3 kilometer og Froome brukte 41.31 minutter på stigningen og produserte i snitt 390 watt eller 5.78 watt pr. kilo. Den såkalte VAM- verdien, som måler klatrehastigheten etter hvor mange høydemeter syklistene kan klatre på en time, var for Froome 1602 hm/t. De høyeste VAM- verdiene som er registrert i profesjonell sykling på lengre klatreetapper tilhører Lance Armstrong og Marco Pantani med verdier over 1800 hm/t. Froomes klatrehastighet ligger derfor nærmere det som var normalt før EPO ble introdusert i syklistenes medisinskap.

På klatringen til La-Pierre-Saint-Martin, der Chris Froome la grunnlaget for sammenlagt- seieren i Tour de France, hadde Skyrytteren en kadens på 97 pedaltråkk pr. minutt. Med sin høye frekvens viser Froome en teknikk amatører og sykkelturister imiterer når de klatrer opp de steileste fjell på lette gir og med høy tråkkrytme. En tur til Alpene eller Pyreneene om sommeren bekrefter et utrolig demokratisk bilde av sykkelfolket. Selv på de hardeste fjellovergangene, de som har vært skueplass for tallrike dueller i Giroen, Touren og Vueltan, møter man ikke bare konkurransesyklister, men også sykkelturister i alle aldre. Gavia og Stelvio, Pordoi og Falzarego, Galibier og Alp d `Huez, Tourmalet og Col d `Aubisque forseres på lette gir og med høy tråkkfrekvens, og kanskje følger sykkelamatørene ubevisst rådet til Lucien van Impe, belgieren som vant klatretrøya i Touren seks ganger mellom 1971 og 1983: begynn aldri stigningene med for tunge gir!

To av sykkelsportens mest ruvende skikkelser, Eddy Merckx og Bernard Hinault, klatret begge på ekstremt tunge gir. Og selv om den populære italienske syklisten, Giovanni Battaglin, la grunnlaget for sin seier i Giro d `Italia i 1981 ved å benytte et trippeldrev på en av de hardeste fjelletappene, så var holdningen blant mange landveissyklister – i alle fall inntil Lance Armstrongs introduserte høy spinningfaktor i fjellene i 1999 – at lette gir var noe for kvinner og pyser. Holdningen var et ekko fra sykkelsportens heroiske barndom, da sykkelrytterne var pionerer som tøyde grensene for det som var menneskelig mulig.

Arrangørene av Tour de France tillot først bruk av gir i 1939. Motstanden mot girteknologien var forankret i en grunnleggende ide bak sykkelsporten, slik den ble målbært av oppfinneren av La grande boucle, Henri Desgranges: Hvis den beste er den sterkeste, hvis det er rå muskelkraft og evnen til å tåle smerte som skal måles i konkurransen, hvorfor skal man da formidle styrkeprøven gjennom tekniske finesser som girskifte? Nei, dette åpnet bare for at man kunne «lure seg» over hindrene ved å krabbe over bratte fjellpass på lette gir. Girteknologien ville favorisere beregnende og slue hoder som ved hjelp av taktisk-tekniske grep ville vinne konkurransen. Girskifte ville gjøre vanlige mennesker til titaner!

Tour-vinnere som Chris Froome og Bradley Wiggins er allroundryttere, som både er gode til å klatre og gode til å kjøre tempo, en kombinasjon som er en forutsetning for å hevde seg i de store etapperittene Giro d`Italia, Tour de France og Vuelta a España. Men i etapperittene sykler det også spesialister som sprintere, rene klatrere og temporyttere, som alle går for seire på enkeltetapper. Det deltar også ryttere som er sterke nok til å gå i lange brudd og raske nok til å vinne sprinter i små grupper, slike typer sikter også mot de store klassiske endagsrittene, vår Alexander Kristoff er et eksempel en slik type rytter. Italienere og franskmenn snakker også om en finisseur, en rytter som på de siste kilometerne kan rykke fra hovedfeltet og holde en marsjfart på 60 km/timen, slik at han går alene over målstreken og unngår en massespurt.

Det gir større prestisje å vinne én av klassikerne enn et dusin etapper i Tour de France. Thor Hushovd vil være den første til å innrømme at de sødmefylte sommerminnene om ti etappeseire og grønn spurttrøye i Touren for alltid vil ha en bitter bismak når han tenker på de spolerte sjansene i vårklassikerne. Oksen fra Grimstad hadde de fysiske forutsetningene for å vinne brosteinsklassikeren Paris – Roubaix. Det som hindret ham fra å vinne var landeveissyklingens egenart:

Syklister starter som lag, ikke bare som enkeltryttere.  Landeveissykling er den eneste utholdenhetsidretten med lagtaktikk og alliansebygging. Selve lengden på rittene – Milan – Sanremo er 298 km, Paris-Roubaix er 257.5 – gjør det umulig selv for de sterkeste rytterne å kontrollere løpet fra start til mål. For å kjøre inn brudd må lagene forhandle om samarbeid. For å la seg taue opp til feltet etter uhell og velt trengs hjelperyttere som ofrer seg. Og noen ganger sitter lagkapteinen med gode ben som han allikevel ikke får lov til å bruke, fordi laget har en mann med gode vinnersjanser i et avgjørende brudd. Slik Thor Hushovd med diamantbein måtte la hjelperytteren Johan Vansummeren kjøre inn seieren for Garmin-Cervelo – laget i 2011- utgaven av Paris – Roubaix.  Landeveissykling er sporten der nummer to og tre i hierarkiet kan stikke av med de største seirene.

Milan–San_Remo_logo.svg

I 2004 deltok to norske syklister i Tour de France, Thor Hushovd og Kurt Asle Arvesen. To år før hadde Hushovd vunnet en etappe, og nå sendte TV2 et team på 20 personer for å dekke det tre uker lange etapperittet. Til sammenligning hadde det italienske statsfjernsynet RAI to reportere på plass i Frankrike, selv om over 20 italienske syklister deltok.

Sulteforet på suksess i verdensidretter tar norske medier helt av, slik også dekningen av Magnus Carlsen og Martin Ødegaard viser.  Først med Thor Hushovds VM- gull på fellesstarten i Geelong i Australia i 2010, og med Alexander Kristoffs suksess i de to endagsklassikerne Milano – Sanremo (2014) og Flandern Rundt (2015), er det blitt et bedre samsvar mellom prestasjoner og norsk mediedekning av sykkelsporten. Norge har aldri hatt flere sykkelproffer enn i år. I tillegg til Edvald Boasson Hagen og Alexander Kristoff sykler åtte andre nordmenn for lag i den øverste divisjonen og vil bli å se på TV-skjermen. Det passer derfor godt at Thor Hushovd sannsynligvis starter et norsk profflag i sykkelens øverste divisjon neste sesong.

Hvem vet om vi ikke om få år kan parafrasere spørsmålet «Hvor var du da Brå brakk staven?», når en norsk sykkelrytter punkterer på vei mot sammenlagtseier i Tour de France?.

Les også: Monumentene: Milano – Sanremo – Jostein Wang

Gjenopplev Den poetiske Touren 2015 på Olympiastadion, med essay, poesi og prosa om Tour de France.