Sa-Sa-Sa Skeid gjennom 100 år – Robin Sande

Sjanger: Jubileumsbok

Voldsløkka. Ankelhøyt gress, råtne tribuner og et stadionur som har stått stille i over et tiår. Bare VIP-tribunen minner om at det en gang ble spilt tippeliga-fotball her (skjønt VIP-tribune. Bare den tørre manken skilte de høyere herrer fra den gemene hop). Det føles som tiden har gått fra Oslos gamle storhet. Tiden burde stoppet da Gerhardsen fortsatt satt ved Kongens bord.

For Skeid tilhører det moderne Norge. Skeid er faktisk en del av det moderne Norge. I 1924 dannes Oslo Sporveier. Fire år senere danner Christoffer Hornsrud den første AP-regjering. Det er det industrielle Norge som er i emning. Langs Akerselven er det gryende aktivitet, og Oslo strekkes stadig lenger ut. Arbeidsrettigheter, kortere arbeidsdager og fritid går hånd i hånd med idretten. I 1925 stiftes Skeid (etter en sammenslåing), midt i industrialismens smørøye. Torshov myldrer av idrettstalenter.

Det er utviklingen av den norske velferdsstaten som er Skeids historie. Fra trangbodde arbeiderleiligheter til moderne drabantbyer, økende velstand og Rolf Hofmos innstendige utbygging av idrettsanlegg. Det er her Skeid feirer sine store øyeblikk, og det er her det hele kulminerer med Kjell Kaspersen og Lill-Babs giftermål i 1969.

Det post-moderne

Så var Gerhardsen-æraen en saga blott. Smørfabrikker ble barnehager, Akerselva ble renset og NRK fikk konkurranse. Skeid prøvde. De prøvde virkelig å henge med i de nye tidene. Lillestrøm viste vei. I hvite dresser og reklame på brystet banet de vei fra den glade amatørisme til kynisk profesjonalisme. Skeid prøvde. De gjorde virkelig det. Fikk nesten porno-Hagen som snill onkel. Men der sa fotballforbundet stopp. Lettkledd reklame sømmer seg ikke for en gammel stolthet.

På 80-tallet var ikke lenger Skeid blant de store gutta. Det ble ikke lenger spist fiskeboller på slottet, og statsministeren bodde ikke lenger i borettslag. De store spiste biff, kjørte Volvo og kom fra Lillestrøm nå. Det var kommet penger i fotballen og de store gutta stiftet gjeld. Skeid prøvde igjen. Kreditorer fikk man i øst og vest, mens bingo og tivoli holdt konkursen på behørig avstand. Skeid spilte i 3. divisjon i 1983. Klubben fra Nordre Åsen var ikke lenger blant eliten. Heller ikke blant de nest beste. En ny hverdag som breddeklubb var i emning.

Hundreåringen

Jubileumsbøker er en særegen kategori. De er skrevet for allmennheten og tar mål av seg å skrive klubbens autentiske historie, men likevel er det så mange som skal takkes og gratuleres. Ingen skal glemmes, og de fleste skal nevnes. Like mye fortelles rariteter, som ikke er annet enn rariteter. Det er nemlig sliterne og dugnadsånden, nemlig bredden som skal hylles. Selve identitetsskaperne, som ingen klubber greier seg uten. Det er ildsjelene som blir trukket frem som pådriverne, selve utviklingskraften i klubbene.

Da er det ikke så rart at bøkene ofte blir et verk av og for det samme miljøet. Nettopp en mimrebok som hyller de mange hverdagsheltene, men som kun har verdi for det interne miljøet. Jubileumsboken til Skeid kommer likevel godt fra det. Boken løsriver seg nemlig fra det interne, og evner å sette klubbens utvikling i historisk kontekst. Slik tegnes et bilde av klubben i sterk sammenheng med både Oslos og Norges forvandling gjennom hele 1900-tallet.

Rosenrødt kan det likevel bli. Mens kritiske veivalg og konfliktlinjer er selve essensen i enhver god biografi eller historisk verk, tones dette ned i jubileumsbøker. Slik også i denne boken. Jeg blir sittende igjen med et stort spørsmål. Hvordan kunne Skeid gå fra å være Norges beste, til å tråkke rett i luksusfellen og rase nedover divisjonssystemet? Noen kritiske, rett og slett elendige valg, må da ha blitt gjort av noen. For kunne ikke Skeid fortsatt vært en toppklubb med den riktige ledelsen ved inngangen til 80-tallet? Svarene kommer som forventet ikke i jubileumsboken.

Isteden får vi en rekke vitnesbyrd på den unike klubbånden som har levd på Nordre Åsen det siste århundret. For Skeid er i dag nettopp en breddeklubb og identitetsskaper, som hver dag formes av ildsjelene som alltid prioriterer vaffelsteking foran hjemmekos. Og da er det vel til syvende og sist også bare fortjent og riktig at boken er en hyllest nettopp til dem. Hvis ikke hadde det vel ikke vært en jubileumsbok?

Gratulerer, Skeid. Måtte det bli hundre til.

Les også utdrag fra SA-SA-SA Skeid gjennom 100 år