Døden er håpets mor – Jostein Wang

Kort rapport før Italia – Norge på Stadio Olimpico, 13.10.2015

Et sted innerst i sjelen, eller enda lenger inn, bak all ufornuft, bak alt håp, sitter realismens troll og messer: vi kommer ikke til å slå Italia i Roma, vi vinner aldri den kampen! De er bedre enn oss på alle plasser, spiller for spiller, lag mot lag. Se på statistikken, se på innbyrdes oppgjør. Husk at Norge knapt har spilt èn god fotballkamp de siste tjue år, at vi stiller uten spisser, at vi mangler midtbane, at forsvaret lekker som en sil, tenk på det.

Likevel og likevel legger vi tannbørsten i høyrelomma og en bunke euro i venstre, sjekker inn på OSL og lander på FCO. Tar toget inn til Termini og metroen til Flaminio. Banner over regnet og går de siste ti minuttene til køen ved billettluka, som ikke er lang denne ettermiddagen, ikke lang.

For vi kan vinne kampen, vi kan ikke tro at vi skal la oss slå, så lenge dommeren ikke har satt fløyta i munnen, så lenge klokka ikke har passert 90+4, vi kan få et mål.

For vi husker Stade Velodrome i -98, husker nattkjøring på franske motorveier, husker det norske flagget som ingen så, men som vi like forbannet holdt ut av takluka, hele veien, hele natta, helt til vi svingte inn foran hotellet der frokosten allerede var i gang.    

Fordi vi vant i Marseille,

fordi å tape er å dø,

fordi vi skal knuse det italienske lagets ring av selvtillit,

fordi vi håper på et evig fotballiv.

 

Vi skal vinne på Olimpico.