Bokomtale: Pitch Black – av Emy Onuora

Tynn bok om viktig tema

Det føles som en evighet siden nå. Ståtribuner, tribunebråk, rasisme, og banankasting. Vi trenger imidlertid ikke reise lenger tilbake enn til 80-tallet. Ett av fotballens mørkeste tiår som kulminerte med Hillsborough. Fotballens skyggeside kom også til Norge. I 1988 møttes Vålerenga og Kongsvinger, og Caleb Francis debuterte fra start i norsk toppfotball. Fra «Apeberget» regnet det frukt og bananer, ispedd kreative tilrop som «pakkis» og «svarting».

Dette var altså Norge på slutten av 80-tallet. Bare et fåtall fargede spillere hadde prøvde seg i norsk toppfotball på denne tiden. I England hadde det allerede skjedd mye. Fargede profiler som Arthur Wharton, Walter Tull og Albert Johanneson hadde tidligere satt preg på engelsk fotball, men på 70-tallet kom et viktig tidsskille med trioen Laurie Cunningham, Cyrille Regis og Brendan Batson, som ble kjent som ”The Three Degrees” i WBA.

Dette tiåret ble fargede spillere et vanlig syn på engelske fotballbaner, og da hovedsakelig andregenerasjons innvandrere fra de vestindiske øyer. Naturlig nok starter også «Pitch Black» her, og viser hvilke prøvelser fargede spillere måtte gjennomgå både på banen, i garderoben og samfunnet generelt. For den allmenne tilskuer var fargede spillere både uvant og fremmed. Når høyreradikale grupperinger på denne tiden også sto sterkt på engelske tribuner, ble atmosfæren mildt sagt fiendtlig. For FA var heller ikke rasisme et tema, noe som igjen førte til at spillerne i bunn og grunn var fritt vilt.

Forfatteren Emy Onuora.
Forfatteren Emy Onuora.

Fra eksplisitt til implisitt 

Eksemplene forfatter Emy Onuora trekker frem er grelle. Spesielt historien om Chelsea-spilleren Paul Canoville, som ble buet ut av egne supportere og fikk sparken i klubben for å stå opp mot rasistiske slengbemerkninger, markerer et bunnpunkt i engelsk fotballs håndtering av rasisme. Rystende og emosjonell er også historien om Ces Podd, spilleren som aldri forlot sitt kjære Bradford. Ikke fordi det manglet på tilbud fra store klubber, men av frykt for ikke å bli beskyttet mot rasisme i en annen klubb.

Et vell av oppsiktsvekkende historier fra 70- og 80-tallet som, skremmende nok, har gått i glemmeboken, gjør ”Pitch Black” til en tankevekker. Samtidig viser Onuora at rasisme ikke bare har ett ansikt. Fra midten av 90-tallet har fotballen i Vest-Europa fremstått som et glansbilde på en inkluderende og mangfoldig idrett. Rasisme både på tribunene og på banen er så godt som borte.

Men er rasismen dermed et tilbakelagt kapittel. Nei, er det rungende svaret fra Onuora. Den har bare funnet mer subtile former, og ligger implisitt i engelske fotballklubbers systemer og strukturer. Bare to managere i det engelske ligasystemet er for øyeblikket farget. Samtidig er det sjelden fargede spillere får prøve seg som styrende ballfordelere på midten. Hvorfor? Svaret fra Onoura er enkelt. Fargede spillere og managere er tillagt attributter som ikke passer den idealtypiske manager eller ”tenkende” fotballspiller.

Klipp og lim

Onoura vil imidlertid mye, både i moralsk og empirisk forstand. Så mye at boken fremstår som både rotete og usystematisk. Resultatet blir som en «klipp og lim»-bok, hvor alt som kan knyttes til rasisme blir klippet inn. Et innskutt avsnitt om at David Rocastle døde av kreft i 2001, midt i et resonnement om feiden mellom Ian Wright og Peter Schmeichel, er mildt sagt forstyrrende og har lite med rasisme å gjøre.

Likedan markedsføres boken med at 30 tidligere og nåværende fotballspillere angivelig skal ha blitt intervjuet. Et imponerende omfang, men i selve boken foregår hele handlingen i tredjeperson. Det er med andre ord umulig å skille mellom forfatterens og intervjuobjektenes påstander. I litteratur- og kildelisten er det heller ingen referanser til hvor og når intervjuene skal ha funnet sted.

Onuora er inne på begrepene «institusjonell rasisme» og «eksplisitt rasisme», og viser hvordan rasismen i England har endret karakter. Men istedenfor å følge denne svært interessante tråden, skjemmes boken av tendensiøse påstander som at Ian Wright og Les Ferdinand viste større vilje til å score mot Everton enn andre klubber, fordi Everton hadde de mest rasistiske supporterne. Med et så rikt kildemateriale er det mildt sagt rart at slike påstander blir viet plass.

Mange spørsmål

Et ytterligere ankepunkt mot Onoura, er hans endimensjonale og funksjonelle forklaring på hvordan tribunerasismen forsvant. Selvfølgelig vil et økende antall fargede spillere tvinge supportere og fotballedere til å ta et standpunkt. Likevel føles det fattig ikke å utvide dette perspektivet.  I Norge fantes det for eksempel knapt fargede spillere ved inngangen til 90-tallet. Likevel ble det rensket kraftig opp, og det ekskluderende ”Apeberget” ble til den inkluderende ”Klanen”.

Kanskje var det like mye generelle holdningsendringer i samfunnet som gjorde at det ble tatt tak i tribunerasismen? Eller var det like mye kommersialiseringen av fotballen som tvang rasismen bort? Kommersielle aktører som ønsket å rydde opp i fotballen for å tiltrekke seg så mange konsumenter som mulig, og dermed også initierte en kamp mot rasisme? Og hvorfor er det så mye værre å ta tak i den institusjonelle rasismen, som er så vanskelig å få øye på?

Onouras bok vekker mange spørsmål, men han gjør selv lite for å besvare dem. Phil Vasili har med bøker som “Colouring over the white line” og “The first black footballer, Arthur Wharton, 1865-1930” gitt systematisk og historisk innsikt i rasismen som har preget engelsk fotball. La «Pitch Black» bli stående i butikkhyllen, og plukk heller frem et av hans verker.

Boken er omtalt av Robin Sande.

Les flere bokomtaler og bokutdrag her.

Følg Olympiastadion på Facebook!