Narvik stadion – presentert av Ole Ivar Burås Storø

Olympiastadions stadionpresentasjoner ruller videre. Denne gangen skal vi til Narvik og den gamle fotballstorheten FK Mjølner. Presentasjonen er skrevet av tidligere Mjølner-spiller, Ole Ivar Burås Storø. Les flere stadionpresentasjoner her.

Narvik stadion – Det umulige gresset

Mjølner. Navnet vekker fremdeles sterke følelser i meg. Hver gang jeg hører det, blir jeg satt tilbake til en periode i livet mitt som handlet om samhold, vennskap og tilhørighet. Jeg minnes store øyeblikk og jubel, men også skuffelser og nederlag. Drømmeskåringer, men også knuste drømmer. Opp- og nedrykk. Mest av alt er det klubbfølelsen, fellesskapet og de sportslige ambisjonene som vekkes til live igjen. Det ligger et historisk sus over fotballklubben Mjølner fra Narvik. Noe legendarisk, nærmest mytisk.

FK Mjølner ble stiftet i 1932 og var lenge dominerende i nordnorsk fotball sammen med Bodø/Glimt og Harstad IL. Mjølner kom for alvor på fotballkartet i 1972 da klubben ble den første fra Nord-Norge til å spille i allnorsk toppserie. Oppholdet ble imidlertid kortvarig, og Mjølner spilte ikke i den øverste divisjonen igjen før i 1989. Også da ble det bare med en sesong, og siden har klubben vekslet mellom spill i 1. og for det meste 2. og 3. divisjon.

Nordnorsk fotballstolthet.
Nordnorsk fotballstolthet.

Mjølner-kamper på Narvik stadion var store høydepunkter da jeg vokste opp på 1980-tallet. Jeg kunne kjenne kriblingen i magen dager i forveien. En kribling som ble sterkere på selve kampdagen og som økte i styrke mens pappa og jeg kjørte de tre milene fra Bjerkvik og inn til byen, gjennom sentrum, til høyre ved «dama på torvet», over bydelen Frydenlund og opp Stadionbakken for å finne parkeringsplass. Jeg husker spenningen som lå i lufta da vi ruslet mot inngangen, stoppet og kjøpte dagens kampprogram, gikk gjennom telleapparatene, langs tribunen, korpset som spilte, spillerne som varmet opp, forventningene blant tilskuerne.

Mjølner spilte fin fotball og var underholdende å se på. Ballbesittende, offensive backer, en løpesterk og kreativ midtbane og spisser som skåret mål. Laget hadde mange profiler, deriblant målvaktene Elling Berntsen og senere Tor André Grenersen, midtstopperne Nils Olav Markussen og Steinar Andorsen, midtbanespillerne Rune «Lille» Marthinussen og Dimitri Baranek, og spissene Ivar Morten Normark, Stein Berg Johansen og Rune Skarsfjord. I tillegg har blant andre Espen Olafsen, Johnny Hansen, Thomas Hafstad, Stig Johansen og Terje Ellingsen spilt for klubben. Mange av spillerne på Mjølner var så gode at jeg i skoledagboka mi fant plass til både Marthinussen og Berg Johansen på «Mitt drømmelag», sammen med spillere som Franco Baresi, Diego Maradona, Claudio Caniggia, John Barnes, Roberto Baggio og Marco van Basten.

«En dag skal jeg også spille for Mjølner», tenkte jeg. Jeg drømte om å kle på meg den røde og hvite drakta, jeg også, om å gå ut på gressmatta, kjenne på stemningen, skåre mål. Noen år senere gikk drømmen i oppfyllelse. Mjølner ble min klubb, Narvik stadion ble min hjemmebane.

Ole Ivar Burås Storø feirer et mål Narvik i 1994. Kampen endte forøvrig 2-2.
Ole Ivar Burås Storø feirer et mål mot Nardo i 1994. Kampen endte forøvrig 2-2.

Beliggenhet

Narvik stadion ligger på Sykehushaugen, bare et innkast unna sykehuset. I den ene enden er byen og Narvik-fjellet, med et av landets flotteste alpinanlegg, i bakgrunnen, og i den andre Ofotfjorden. Ved siden av hovedbanen ligger en friidrettsbane, bortenfor der igjen noen bolighus og velkjente «Gratishaugen», hvor enkelte tilskuere satt i sine parkerte biler for å se Mjølner spille. På stadion er også garderobeanlegg, kontorer og Narvikhallen. Området er lite og relativt trangt. Grunnforholdene er dårlige og ingen naturlig plass for en fotballstadion og de kravene og den logistikken det innebærer. Tidligere var plassen forbeholdt avfall, og stadion er delvis bygget på søppelfylling, fjell og myr. Det har skapt gjentatte utfordringer, og sikkert også mareritt, for banemannskapet. Stadion ble også brukt av idretter som ski, skøyter, bandy og friidrett. Til og med travløp.

Byggestil

Med sysselsettingsmidler ble det på begynnelsen av 1960-tallet satt i gang sprengningsarbeid og bygging av hovedtribune. Tribunen er i betong og ligger på en av langsidene av banen, tett inntil en smal vei og en fjellknaus. Den har ståplasser på sidene med hvite gjerder og en sittetribune under betongtak i midten. Som guttunge syntes jeg det var noe profesjonelt over denne tribunen, særlig sitteplassene, reklameskiltene, flaggene og de brune boksene helt øverst som var forbeholdt lokalradioen og NRK radiosportens sendinger fra toppkamper rundt omkring i Norge. Det ga en seriøsitet over det hele. Tribunen virket på den tiden enorm, som en koloss, så diger at det var mulig å gå seg vill der hvis du kom bort fra plassen din. Dette inntrykket endret seg forholdsvis raskt etterhvert som jeg ble eldre, og i dag er det vel heller tvilsomt om stadion ville blitt godkjent for spill i de to øverste divisjonene.

Foto: FK Mjølner.
Foto: FK Mjølner.

Kølogistikk og utmarsj

Hovedinngangen ligger på hjørnet, rett ved hjørneflagget i enden mot byen og Narvik-fjellet. Narvik stadion står i hvite bokstaver på blå bakgrunn og gitter- og svingdørene som leder deg inn på stadion, er hvite. Lagene og tilskuere med frikort benytter en inngang ved garderobeanlegget på den andre siden av banen. I min tid som spiller var det ikke spesielt lang kø ved inngangen. Publikumsoppmøtet sviktet nok i takt med svake resultater. Det sies at det var rundt 5000 tilskuere på hver hjemmekamp da Mjølner spilte i toppdivisjonen i 1972, og at rekorden er 6700 mot Fredrikstad dette året. Antallet var mindre i 1980-årene, men det var likevel folksomt og bra trøkk på stadion. Spesielt i 1988 da Mjølner kjempet om opprykk og året etter da klubben spilte på øverste nivå. Kapasiteten på stadion anslås i dag å være 2000.

Utmarsjen gikk rolig for seg, i hvert fall slik jeg husker det. Det var utgang gjennom midtdøren ved hovedinngangen, gjennom to porter i hovedtribunen og en port ved siden av garderobene. Utgangen fra hovedtribunen kunne være en utfordring ettersom du kom rett ut i veien på baksiden av stadion, men jeg har aldri hørt om noen ulykker eller andre episoder. Det var heller ikke nødvendig å skille hjemme- og bortesupportere. Jeg er usikker på om det var noen bortesupportere til stede i det hele tatt.

Supporterklubben Malmberget i full utfoldelse. Foto: FK Mjølner.
Supporterklubben Malmberget i full utfoldelse. Foto: FK Mjølner.

Akustikk, klage og jubel

Den korte avstanden fra hovedtribunen til banen skapte en intim stemning på stadion. At tribunen var bygget i betong bidro til å gi jubelen og kraftsalvene fra Narvik-publikummet en ekstra dimensjon. Jeg mener det ga et slags ekko og erindrer at det ljomet godt både ved store sjanser, skåringer og gode prestasjoner, men også når hjemmelaget spilte under pari eller motstanderne yppet seg. Det fantes ingen supporterklubb med egne sanger eller heiarop, men det hendte at en liten del av publikum ropte «Mjølner!» og «Heia Mjølner!» etterfulgt av noen korte klapp. Ellers var det ikke uvanlig å høre utbrudd som: «Jobbe gutta!», «Skyt førr hælvete!», «Storø, må du førr faen skjærpe dæ!» På bortekamper i Oslo-området stilte som regel Narvik-generalen Rolf Urke opp i rød dress, rød flosshatt og en megafon i håp om å få opp stemninga blant de få Narvik-folka på tribunen. Da vi spilte mot Lyn på Ullevål stadion husker jeg at Urke stod på den ene langsiden, vendt mot publikum og ropte: «Mjølner, Mjølner godt humør, vi har banka bønder før.» Så god selvtillit har narvikværinger, som for øvrig er kjent for å være kjappe i replikken og med en velplassert kommentar på lur. Også på en fotballtribune. Jeg anbefaler bøkene Schnakkes og Samme for dem som vil bli bedre kjent med ord og uttrykk fra Narvik. Selv har jeg blitt gjenfortalt at da jeg som 17-18-åring stod klar for et innhopp, med langt hår og pannebånd, så var det en av «gutta på tribunen» som hadde lagt ansiktet sitt i hendene sine, ristet på hodet og sagt: «Å i hælvete, nu kommer han tomahawk åsså, nu blir det riktig ille.»

Pølsekvalitet

Pølsene på Narvik stadion har jeg faktisk aldri smakt. Som spiller var ikke pølsekiosken særlig viktig, og som yngre publikummer var jeg mer fascinert av disse folka som gikk rundt på tribunen og solgte sjokolade og is. En mobil kiosk var et uvanlig skue for en bonjævel fra bygda. Men jeg har hørt lovord om både pølsene og brødene på stadion. At Nord-Norges Salgslag hadde avdeling i byen, var nok med på å sikre ekstra god pølsekvalitet. Mjølner hadde dessuten en dedikert supporter som fikk gratis pølse hver gang Mjølner skåret. Da vi vant 15-0 mot Tromsø 2 i 1997, ble han stående i pølsekiosken under stort sett hele kampen, men det ble litt i det meste laget selv for en pølseelsker som ham. Jeg må legge til buljongkvaliteten på stadion, som var av ypperste merke. En av selgerne hadde for øvrig også et genialt salgstriks som økte omsetningen hans betraktelig. «Kjøp buljong! Kjøp to, betal for tre, få en gratis», ropte han mens han gikk mellom benke- og stolradene. Publikum lot seg selvfølgelig lokke av ordet gratis, før de skjønte at de egentlig betalte full pris.

narvik3
Under arbeidet med å legge kunstgress på Narvik stadion. Foto: FK Mjølner.

Gresskvalitet

Den første banen ble åpnet rundt 1930, og frem til 1960 var det to grusbaner på stadion. Da det skulle legges gress på en av dem, ble det først bestemt at det skulle ligge på banen ved siden av den som i dag er hovedarenaen. Før arbeidet kom helt i gang ble det av ulike årsaker avgjort at gresset likevel skulle ligge på den andre banen, og dermed ble all jorda flyttet over i løpet av en natt. Gresset var av sorten tunrapp, et gress som ifølge leksikonet vokser i mindre tuer og primært formerer seg med frø. Om det er derfor kvaliteten på banen alltid var en utfordring, har jeg imidlertid ingen forutsetninger for å si noe om. En fotballbane i Nord-Norge, som ligger på fjell, myr og søppel, og hvor det om vinteren har blitt arrangert langrenn, skøyteløp og bandykamper, vil nok uansett ha svært dårlige odds for å bli en særlig innbydende gressmatte. Banen hadde sin glansperiode på sommeren med tett og fint grønt gress, men da var det jo også som oftest fotballferie. I store deler av både vår- og høstsesongen var det vanskelige forhold, og ved regnvær var det ikke uvanlig at 14-15 mann var i sving for å fikse banen. Det var heller ikke alltid vi fikk trene på stadion, fordi den måtte spares til kamper. Når vi derimot fikk lov, var vi spillerne pålagt å gå over banen etter trening og tråkke ned oppsparka gresstykker. Stadion var for øvrig også hjemmebanen til Narviks andre topplag, FK Narvik/Nor, og dermed var det kamper der hver helg og to lag som gjorde krav på treningstider. Det var en nærmest umulig oppgave for banemannskapet å holde kvaliteten på den vel 100 meter lange og 60 meter brede matta på et høyt nivå gjennom hele sesongen, og bare oppofrelsen til spesielt banemester Egil Mikalsen sørget for at banen ble så god som det var mulig å få den ut i fra forutsetningene. I 2006 ble det lagt kunstgress på banen, et fornuftig valg med tanke på gressets konstante utfordringer.

Speakerkvalitet

Speakerne som jeg husker, var Jostein Endresen og Steinar Hjertholm. Endresen den yngre og litt mer engasjerte, Hjertholm den eldre og litt mer balanserte, men begge to informative og tydelige. Det gikk i opplysninger om en YN-registrert bil med lysene på eller som måtte flyttes, lagoppstillinger, generell kampfakta, kåring av dagens Mjølner-gutt, klubbens sponsorer og dato og klokkeslett for neste hjemmekamp.

Pauseunderholdning

Musikkorps, anført av LKAB og Jernbanens musikanter, var ikke uvanlige innslag i forbindelse med kamper. Det var også mange forsøk på underholdning i pausene. Showkamper mellom gamle Mjølner-helter, kamper for yngre årsklasser, straffesparkkonkurranser mellom ulike aktører, av og til livemusikk, og loddsalg, det må det jo ha vært? Noen maskot husker jeg ikke, og noen fast supporterklubb fikk ikke Mjølner før Malmberget ble etablert på samme tid som hovedbanen fikk kunstgress.

Toalettfasiliteter

Publikumstoalettene lå først i det gamle garderobebygget som stod ferdig i 1956. Det finnes et ubekrefta rykte om at en profilert Mjølner-spiller måtte på toalettet under en kamp og ble observert mens han satt med døra oppe og fulgte spillet på banen. Bygget består av en etasje som, i tillegg til toaletter og garderober, inneholder kontor og utstyrsrom. Fasilitetene holdt ikke helt tritt med årene som gikk, og var nok ganske nedslitt før det nye garderobehuset ble innviet i 1987. Dette anlegget ble imidlertid tegnet ti år tidligere og da det stod ferdig var det både dyrere og mindre moderne enn i utgangspunktet, selv om kvaliteten på publikumstoalettene fikk seg et betydelig løft.

Ole I.B. Storø. Foto Vibeke Røgler
Ole I.B. Storø. Foto Vibeke Røgler

Ole Ivar Burås Storø

Twitter: @OleIvars1

Hovedkilde: Verdens beste banemester, Egil Mikalsen.

Om forfatteren:

Ole Ivar har vokst opp i Bjerkvik og spilte for Mjølner på 1990-tallet. Han har i tillegg spilt for Fossum og Bærum, og har tre landskamper for U18. I dag bor og jobber han i Oslo.

Les flere stadionpresentasjoner her.