17-kilometer’n – Kjell Aukrust

Under VM i nordiske grener i Falun samarbeider Olympiastadion med Jevelforlaget og byr på smakebiter fra skiantologien: Fra Heming unge til Hemingway – Litterær skiløping gjennom tusen år. Les mer om skiantologien her. Fra før av har vi publisert et utdrag fra Kilimanjaros sne, av Ernest Hemingway. Denne gangen vender vi nesen mot hjemlige trakter. Til Alvdal og Kjell Aukrust sin magiske verden.

Bror min fløy 17 runder rundt låven uten våtter, da Grøttums­bråten vant 17 kilometer’n i Lathi.

Om kvelden fikk’n propper i øra, feber og Trondhjemssuppe med rosiner i.

Mandagen etter meddelte «Nationen» at nordmennene smurte seg bort på sørpeføre i Sollefteå – Utterstrøm vant på klister sto det. Borti senga kom Bror min i affekt. Etter saklige utfall mot ledelsen i Norges Skiforbund brøt han sammen i stygge hos­tekuler.

Da feber’n la seg kokte’n klister. Oppkoket ga fra seg en eien­dommelig gummilukt. Det var gjenstridige saker å bale med. Gafler og skjeer ble vridd til spiraler da oppkoket skulle ut av gryta. Berte ga seg ende over. – Å få klist’ret over i kanelboksen gikk enda an. Verre var det å presse svineriet inn i tomme Sto­matoltuber. Men Bror min viste stor tålmodighet.

Etterpå ble innbydelsen til «Holmenkollrennet» sendt ut. In­teressen var stor. Løpsugne Steiryss i hjemmestrikka langrenns­luer møtte mannjevnt opp.

Bror min installerte seg i kjøkkenvinduet med vekkerklokka. Her ble nummerlapper av voksduk med sikkerhetsnåler i, ut­levert mot innbetaling av startkontingent.

Gummiklisteret ble salgssuksess. Utafor i solveggen ståkte hissige sprintere med vidunderkoken. De gniksa og gnudde med seige nævar. Mellom sprikende fingrer hang vadmelslo og avrevne hårtuster. Ei loddelampe gikk også på omgang. Nå ble klisteret medgjørlig. Gummi’n bobla og rant under skia i digre klyser – og smurningen satt i motbakken! Simen beinfløy låvekloppa både opp og ned. Han reiv med seg snøkladder og digre jordklumper.

Dette førte til opprivende scener. Nå ble klisterfabrikanten bak vinduet trukket til ansvar. Gemyttene var i kok. Under tru­sel om erstatningskrav ble tøllkniver og avbrøtne ljåblad utlånt til skraping.

Kl. 12 sendte Bror min første mann av gårde med et knoke­slag i glasruta. Det var navn med klang i som kjempa om se­kundene på Steigardsjordet. «Lauritz Bergendal» rota seg fast i trågjerdet. «Utterstrøm» sprakk bak eldhuset, og i orrekrattet ved Glåma baska «Lappalainen» og «Gjermund Muruåsen». Ernst Johan som måtte være Tynseting nekta plent. Han dro hematt til prestgarden og ble der.

Det kombinerte hopprenn fulgte umiddelbart etterpå. Bror min var hoppdommer. Vi frakta’n i varme ulltepper på mjølkekjelken borti Posthusbakken. Etter rennet dro vi’n hematt til en enkel til­stelning på kjøkkentrappa.

Premieinnkjøpet var lagt opp med sikte på økonomisk sik­kerhetsmargin. Bror min delte kladdeboka i to. Viskelæret på blyanten lirka han forsiktig av. Det ble en pen liten premie. Siden kappa’n blyanten opp til trøstepremier på kjøttsaga.

Den kombinerte utregningsmetode var innviklet. Bror min hadde egen tabell. Den ga forbløffende resultater hvor slektskaps­forholdet til arrangøren var vesentlige faktorer.

Før premieutdelingen holdt han en tale. Han sa bl. a.:

– Idrettsmenn! Når vi i dag står foran premiebordet vil det sjølsagt by på båe glæe og sorg. Je vil minne døkk om Kristian Mikkelsens ord: Det gjeld itte å vinne, men å delta!

Bror min talte uten manuskript.

Etter høytideligheten stengt’n kjøkkenglaset og gapte – for Berte kom med transkjea.

Les også:

Alvdal – Skisportens universitet / Intervju med Thor Gotaas

Besøk Olympiastadion arkiv for å lese flere sportlitterære tekster