Kilimanjaros sne – Ernest Hemingway

Under VM i nordiske grener i Falun samarbeider Olympiastadion med Jevelforlaget og byr på smakebiter fra skiantologien: Fra Heming unge til Hemingway – Litterær skiløping gjennom tusen år. Les mer om skiantologien her.

Som ung forlot Ernest Hemingway Amerika og slo seg nedi i Paris for å skrive der. Sammen med sin nye kone Hadley begynte han straks å lære seg å gå på ski, først i Sveits, så i Italia, og deretter begynte de å bo i Schrunz i Østerrike hele vinteren fra november til påske. De tok timer på skiskolen til Walter Lenz, en kjent fjellfører og kompanjong med Hannes Schneider, grunnleggeren av den såkalte Arlberg-teknikken. Hemingway ble så kjent i fjellene rundt Schrunz at det hendte han tok på seg oppdrag som fjellfører på ski. Etter at han ble skilt fra Hadley, gikk han ikke mer på ski før han ble invitert til åpningen av Sun Valley i 1936. Året etter kom han tilbake og skrev Klokkene ringer for deg der. Ti år senere kom han tilbake sammen med sin fjerde kone,  Mary, og de kjøpte seg hus der i 1958. Hemingway dode i Sun Valley i 1961. (Kilde: The Ski Book).

Vintrene i Schrunz beskrev han i En varig fest på 1950-tallet. Men lenge før det,  brukte han de samme skiopplevelsene i novellen Kilimanjaros sne.  Storviltjegeren og forfatteren Harry har fått koldbrann i benet, og det er ikke råd å få ham fraktet til sykehus. Mens han ligger og venter på døden, tenker han tilbake på alle opplevelsene han har spart på for å kunne bruke dem i bøkene sine.

Ernest Hemingway: Kilimanjaros sne (utdrag)

Oversatt av Peter Magnus

I tankene så han nå en jernbanestasjon ved Karagatch og han sto der med oppakningen sin og der var lyskasteren på Simplon-Orient-ekspressen som skar seg gjennom mørket nå og han skulle reise fra Trakta etter tilbaketoget. Det var en av de tingene han hadde gjemt unna for å skrive, hvordan han hadde sittet ved frokosten om morgenen og glodd ut av vinduet og sett sne på fjellene i Bulgaria og Nansens sekretær hadde spurt sjefen om det var sne og sjefen hadde sett på den og sagt, Nei, det er ikke sne. Det er for tidlig til å være sne. Og sekretæren hadde latt det gå videre til de andre jentene. Nei da, nei da, det er ikke sne, og så alle de andre kor. Det er ikke sne, vi tok feil. Men det var nå sne likevel, og han sendte dem ut i den da han ordnet med utveksling av minoriteter. Og det var sne de stampet gjennom til de døde den vinteren.

Det var også sne som drysset ned hele juleuken det året oppe i Gauertal, det året de bodde i huset til tømmerhuggeren, med den store, firkantete porselensovnen som fylte halve rommet, og de sov på madrasser stappet med bøkeløv, den gangen desertøren kom med blodige føtter i sneen. Han sa at politiet var like etter ham, og de ga ham tykke ullsokker og oppholdt gendarmene med snakk til sporene hadde føket igjen.

I Schrunz, juledag, var sneen så skinnende hvit at det gjorde vondt i øynene når en kikket ut på den fra Weinstuben og så hele byen komme hjem fra kirken. Det var der de gikk oppover den meieglatte, pissgule veien langs elven med de bratte skogkledde åsene, med ski som tynget mot skulderen, og der de kjørte den flotte løypen nedover breen ovenfor Madlenerhaus med en sne så glatt å se til som kakeglasur og så lett som støv og han husket det lydløse bruset som farten laget når en strøk nedover som en fugl.

De var innesnedd en uke i Madlenerhaus den gangen mens uværet raste, og de spilte kort i skjæret fra en osende parafinlampe og innsatsene økte hele tiden mens herr Lentz tapte mer og mer. Til slutt tapte han alt. Hvert grann, skiskolepengene og hele sesongfortjenesten og alle sparepengene. Han kunne se ham for seg med den lange nesen, hvordan han tok til seg kortene og åpnet «Sans voir». Slik som de spilte den gangen. Når det ikke var sne, spilte de, og når det var for meget, spilte de. Han tenkte på hvor stor del av sitt liv han hadde brukt til å spille hasard.

Men han hadde aldri skrevet en linje om det og heller ikke om den kalde, klare juledagen med fjellene i skarp silhuett på den andre siden av sletten da Barker hadde fløyet over fronten for å bombe de østerrikske offiserenes permisjonstog og hadde meiet dem ned med maskingevær da de løp til alle kanter. Han husket Barker da han kom inn i messen etterpå og begynte å fortelle om det. Og hvor stille det var blitt og stemmen som sa: «Din fordømte morderjævel.»

Østerrikerne som de drepte den gangen var de samme som han gikk på ski med senere. Nei, ikke de samme. Hans som han gikk på ski med hele året, hadde vært Kaiser-Jäger, og når de var på harejakt sammen i den lille dalen ovenfor sagbruket, hadde de snakket om kampene ved Pasubio og om angrepet på Perticara og Asalone og han hadde aldri skrevet et ord om det. Heller ikke om Monte Corona eller om Sette Communi eller Arsiero.

Hvor mange vintre hadde han bodd i Vorarlberg og Arlberg? Fire var det og så husket han mannen som hadde rev til salgs da de var gått til Bludenz for å kjøpe julepresanger den gangen, og den gode kirschen som smakte kirsebærkjerner, de små rasene av løs kornsne på skaren, hvordan de sang «Hi! Ho! said Rolly!» mens de suste ned det siste stykket til bratthenget som de satte rett utfor og så gjennom frukthaven i tre store svinger og over veigrøften og ut på den isete veien bak vertshuset. Hvordan de løsnet bindingene, sparket av seg skiene og satte dem opp mot tømmerveggen til vertshuset, gult lampelys flommet ut av vinduet, og innenfor i den røkfylte varmen med lukten av årets vin, spilte de trekkspill.

Les mer om skiantologien her.