I edderkoppens nett – av Martin Bengtsson

Olympiastadion har fått tillatelse til å trykke den tidligere Inter-proffen Martin Bengtssons tekst i siste nummer av Faktafyk, utgitt av Foreningen !les. I den personlige teksten vender Bengtsson tilbake til tiden like før selvmordsforsøket. Teksten er oversatt av Eldbjørg Hovland. Her kan du lese vårt intervju med Bengtsson.

Toget passerer. Drønner. Løper over skinnene. Gjennom utkanten av byen. Under balkongene, under klessnorene. Forstaden. Flagg. Forstadens flagg er fotballagenes flagg. Den tørre lufta, den tørre, stille lufta i midten av rundkjøringen. Fattigdom. Leiligheter der det bor flere familier. Gubbene som møtes klokka fire og drikker seg beruset. Rundt omkring: Trafikken. Hele tida. Veggene som rister i husene ved sporene. Jeg våkner. En finger beveger seg over takvinduet som er dekket med pollen. Takvinduet skjærer ut lyset i en firkant. Hvem er det som er der og pirker? Når golvet får et lys ved siden av senga? I det som ikke er lyset: Fotballskoene. Nike Air. Luft. Og det som ikke er i lyset, der i treplankene, i golvkrokene: Edderkoppen som flykter in i det skjulte, bort fra støv som danser rundt. Tro meg, det er ikke et symbol. Edderkoppen er der. Edderkoppen er edderkoppen.

Jeg har en gitar oppstilt i hjørnet. En dag skal jeg spille Life on Mars. Farge håret. Klærne mine på en stol og i skapet. Jeg kler på meg. Dette er også en dag. Dette er også et liv. En farge. Jeg setter meg på sengekanten. Kjenner golvet med mine herdede og harde føtter. Løfter én opp og masserer undersiden. Den harde huden. Alle underlagene disse føttene har manøvrert på. Spindelvev på foten som jeg blåser bort. Jeg tenker: Alle underlag som former en fot. Alle sko, edderkopper.

Det er helg, kroppen stiv etter kampen. Kroppen tom og trøtt, uavhengig av kampens utfall. Juventus? Milan? Roma? Vi spilte. Jeg husker ikke, jeg har nylig våknet, nakken verker. Min og andres. Det hele tida å lete med blikket. Etter korridoren, en medspiller. Å løse situasjonen raskt. Se bakom ryggen. Se bakom ryggen på en annen. Skyte med hele kroppen. Beinets pendel, opp gjennom ryggen og til nakken. All spenning samles her. Jeg trenger noen som tar i meg, på meg. Som tar bort all denne spenningen. Som slår det stive ut av meg. For et urimelig krav. Jeg vet det. Jeg bare ønsker. Jeg er en sånn mann som jeg hater. Ute i korridoren hører jeg lyden fra oppholdsrommet. To som spiller TV-spill. Prater. De breier seg ut på leopardtrekket i bare underbukser. Sofaen som en L framfor TV-en. Dempet belysning. Iblant har de en hånd innenfor underbuksa. Krafser, retter til pungen eller kuken. Fiser og kaster fisen på den ved siden av. Oppholdsrommet lukter fis og parfyme. Iblant såpe. En vaskekone ber dem løfte på føttene. Vi er snørrunger. Guttene sier: Porkabottana (grisehore). Sier: Figlio di bottana (horunge). Jeg vet ikke hvordan det staves. Språket mitt er gebrokkent. Og de kaller. De gir navn. De er idioter. En fra Napoli smugrøyker under vifta. Fra Napoli. Gomorraen. Camorraen? Venstreback. Inne på toalettet lar jeg vannet renne seg varmt. Lytter, fantaserer, kanskje skriver jeg noe i hodet, skriver noe i hodet, noe usynlig.

Jeg skyller ansiktet i vannet. Kviser rundt nesa på begge sider. Rødsprengt hud. Rødsprengt helt ned på ryggen. Jeg vasker ansiktet med produkter. Alle produkter som fins for å skjule det stygge. Masker, skrubb. Noen på laget napper øyenbrynene. Noen på laget vokser beina. Barberer pungen. Jeg prøvde Veet. Pungen blødde. Jeg har en sånn pung som jeg hater. Nå vasker jeg meg bare. Under armene og i ansiktet. Pusser tennene og tar en runde i huset med børsten i munnen. Det virker som om folk allerede har gått ut. Bortsett fra dem i oppholdsrommet er det tomt. Alle sengene under alle skråtak, med hver sin firkant av lys ovenfor, alle sengene oppredd av Signora. Edderkoppen. Jeg går inn igjen på badet. Spytter. Setter på meg Converse-skoene mine og går ned i verkstedet.

I verkstedet er husets eneste telefon. Jeg ringer ved hjelp av telefonkort som jeg kjøper i kiosken. Man skraper fram et nummer på kortet, man ringer for å ringe. Det er stemmer, man må vente. Det gis instruksjoner. Jeg lærer meg disse instruksjonene. Verkstedet er kaldt. I verkstedet lærer jeg meg å ringe. Lukter olje. Det er en kobling, en sentral. Hvor er sentralen? Jeg forstår det ikke helt. Men jeg ringer broren min, moren min og faren min. Kjæresten min. Jeg ringer til Sverige. Jeg savner, men nekter å savne. Jeg er i fornektelse. Jeg dør sakte innvendig. Savner Trollhättan. Tenker på Trollhättan og Fucking Åmål-huset. Kjæresten min, Emilia. Jeg har aldri vært så forelsket. Kommer aldri til å bli så forelsket igjen. Klippene et sted utenfor Göteborg. Den første ølen. Festival. Blodet som steg i meg når jeg kysset henne. Det sterke suget, det deilige mørket jeg gikk ned i. Som et varmt nattbad. Jeg levde så mye da.

Vi legger på telefonen. Hun sa at jeg må reise hjem hvis jeg ikke orker. Gi opp? Jeg kjenner kjeven min. Nakken, det kommer av kjeven. Jeg biter sammen. Det er derfor. Det er ikke fotballen. Jeg har vondt i nakken fordi jeg forsøker ikke å gråte. Jeg går ut på gata. Via Diaz. Sulten, følsom. På hjørnekafeen, Osterian, sitter fire-fem og smådrikker kaffe. Ingen lagkamerater. Lokale folk. Gubber i kaps. Gubber som røyker og prater. Fascister? Sosialister? Et barn som prøver å spise i den steikende sola. I forstaden. Kjemper med tomatsausen. Med flaggene? Vil ha is. Sier: Gi meg is. Sier: Gi meg is nå. Baristaen nikker til hilsen. Jeg bestiller en enkel espresso og en croissant med sjokolade. Jeg slår meg ned inne. Jeg liker ikke å spise i sola. Blir sløv i sola. På denne tida av året blir jeg også sløv av pollen. Jeg er allergisk. Milano mangler nesten helt vann. Hvem sin var fingeren på taket? Feieren? Pollen får lov til bare å virvle og virvle rundt. Det er en dårlig by på mange måter. Samtidig sjarmerende skitten. Husker første dagen jeg ble kjørt inn til byen. Da jeg hadde skrevet under kontrakten. Jeg landet på Linate, og Fransesco hentet meg. Jeg hadde barbert hodet. Jeg så ut som en nazist. Var det Linate? Var det Malpensa? Kjørte gjennom tung trafikk på Punto Blu. Det er nok bare det urbane. At jeg liker så godt å føle at jeg bare er et lite, svært lite, menneske blant mange andre mennesker. Følelsen i det å se at det fins så mange måter å leve på. Livet er mennesker, møter. Jeg har cash i lomma. Jeg får lønna mi i en konvolutt. 3000 €, jeg tar alt med når jeg går ut. Betaler så snart jeg er ferdig. Får 5 € tilbake på 10 €. 2990 € igjen i konvolutten.

Det blir solgt Bob Marley-flagg og -lightere utenfor en pizzeria. Fotballtrøyer. Der henger mitt lag. Inters trøye. Adriano på ryggen. Materazzi. Jeg møter dem på Appiano. Der er de mennesker. Her er de en trøye. Er de mennesker der? Hvordan er man en trøye? Det sterke lyset gjør meg dorsk. Ør. Som i tåke snart. Kjøper vann i en kiosk et stykke fra torget og går deretter i retning mot Via Montenapoleone. Ned mot Armani. Fukter panna med håndflaten som jeg har helt vann på. Vakter vokter varer. Ungdommer arm i arm ler. Shorts. Bein. Pene bein. Veet? Gateselgere blir vist bort av politiet, igjen og igjen. Jeg kjenner i baklomma etter pengekonvolutten. Flytter den til framlomma for ikke å risikere å bli bestjålet. Jeg går i butikkene og kjenner på jeans. Stoffene. Strekker i det og spør hva det koster. På Dolce Gabbana blir jeg fotografert. Prøver å prate italiensk. Forsøker å lære meg språket på denne måten. Det er lettere når jeg er alene, ingen av lagkameratene mine som lytter og ler. Jeg kan en del av det som brukes på banen. Framover. Bakover. Kom. Høyre. Venstre. Pass deg! Ryggen. Hodet. Midtbanespiller. Angrepsspiller. Back. Målvakt. Mål. Selvmål. Spring. Springe. Jogge. Gå. Rødt kort. Gult kort. Etc. Utenfor banen kan jeg bestille mat. Gi et kort referat av dagen min. Jeg våknet. Jeg spiste. Jeg trente. Jeg sovnet. Å, så fine sko! Jo lenger jeg befinner meg i det italienske språket, desto dårligere blir svensken min, merker jeg. Til og med drømmene blir mer og mer på italiensk. Når jeg prater i telefonen, tar det tid å finne ord. Jeg merker at språket mitt blir stivt. Avkortet. Kort. Avhogd. Avkortet. Blir et annet språk. Brutt, avbrutt. Forstyrret. Ristet. Styrtet. Ristet av et annet språk som vil inn, vil passere. Ta over? Alle skiltene jeg passerer med italiensk. Hvordan sko blir sko på et annet språk. Gris = Porka. Jeg setter meg på Armanis egen kafé i tilknytning til Armani. Hvite marmorplater. Gasser. Parfymer. Ryker. Kaffe. Kjøper en panini med pesto. Folk er viktige her. Det forteller slipsene meg. Sitter med solbriller under en parasoll. Litt lenger borte er en bank der jeg var på et møte. Jeg forstod ikke hva slags møte. Neste uke skal jeg tatovere meg. Jeg skal til banken i et møte. Jeg må forstå hva det er for slags møte da. Materazzi er tatovert over hele kroppen. Carl har rovdyr på ryggen.

Jeg tar vann fra flaska, lar litt avkjøle beina. Går ned på t-banen. Nærmeste stasjon. Den svale lufta. Skyggen. Endelig, trengselen. Alle kroppene, bare armer som rører ved hverandre. Ber om unnskyldning til mannen ved siden av meg. At jeg mumler. Jeg kan ikke røre meg. Det er det jeg mumler. Og unnskyld, det er så varmt her. Det er så tett. Jeg ser ikke. Jeg ser ikke. Nå, ser, ser ved Nord. Bytter til regiontoget. Den lengste strekningen. Putter øreproppene i ørene. Timbuktu, Håkan Hellström, Promoe, Nirvana, Bowie. Logh. Blandings-cd-en Emilia gav meg. ”Mamma I´m a Millionaire but I feel like the only one.” Bassen, trommene. Jeg kikker på graffitien på sementen. Jeg trykker panna mot ruta, som er varm. Alt dette lyset. Jeg blir ør og matt. Alt dette lyset er avstumpende. Italienerne sover siesta. Jeg bare tenker og tenker og tenker. Tenker italienerne slik som jeg tenker? Jeg ønsker at jeg kunne tenke mindre. Sove siesta. Hver gang jeg våkner, våkner jeg i panikk. Jeg tenker at jeg er for seint ute til en bussavgang. Jeg tenker for mye på Mussolini. På vei til treningen. Det er trening hele tida. Kommer en for seint, er løpet kjørt. På Appiano Gentile skifter vi i en kjeller under A-laget. Når vi går ut til banen, ser vi A-laget. Carl skal trene med A-laget. Snart er han en trøye. En trøye som man selger på gata. Som noen springer av gårde med som springer fra politiet. Jeg har langt igjen dit. Trening og mat, man kan ikke sluntre unna. De kan kjefte her. De kan kjefte så man blir livredd. Hele dette landet, som jeg har drømt om å være i hele dette landet. Jeg drømte, men jeg visste ingenting. Jeg er bare ørske nå. Emilia sier jeg er deprimert. Jeg vet også, og jeg nekter å vite. Jeg vil ikke hjem til huset, men jeg vil ikke noe annet sted heller. Jeg er en fange her. Jeg er en fange i alt man kan ønske seg. Jeg vil danse. Knulle. Det er så tett. Deprimert, sa Emilia.

Jeg må vente på at toget skal passere. Venter med bilene og mopedene. Venter i smogen. Lukta av bensin og vår. Klokka er 15, litt over. Det er fridag. Kameraer ovenfor døra til huset. Jeg blir sett av noen. En livvakt bor i kjelleren. Man vil forsikre seg om at det er meg. Ingen utenforstående. Materazzi har tatovert inn noen langs hele ryggraden. Det gjør vondt som faen. ”Navnet på jenta hans.” Carl sa det. Jeg følte en merkelig skam som barn. Jeg husker at jeg ville dø tidlig. Fotballen har vært en måte å ikke dø på. Jeg tar av meg alle klærne og legger meg på senga. Jeg skal prøve å sove siesta. Svetten mot lakenet. Lakenet klistrer seg til ryggen. Berlusconi eier alle kanaler. Gubber som prater dritt hele dagen. Jeg lukker øynene. Drømmer om kropper. Drømmer om en båt. Jeg er hjemme. Jeg har fri. I en italiensk avis som ligger i oppholdsrommet, står det at jeg er rangert som nummer åtte. Det åttende største talentet i Europa.

I skuggan av San Siro er rystende lesning.
I skuggan av San Siro er rystende lesning.

Les flere fotballtekster her!