Bokomtale: Ballens bane – Ola By Rise

Av: Robin Sande

Ett av mine første fotballminner er cupfinalen i 1990. I strålende, iskaldt høstvær fikk jeg se Rosenborg valse over Fyllingen. Først på 5-1 var «Mini», «Brutter`n», Ørjan Berg og resten av «troillongan» fornøyd. Kampen har for alltid brent seg fast i netthinnen min. Kanskje fordi åtteåringer er lett påvirkelige, men også fordi Rosenborg spilte feiende flott fotball med spillere som like gjerne kunne vært frontfigurer i Def Lepard.

I euforien over saltoer og overdrevne hockeysveiser var det imidlertid ikke lett å merke seg mannen som voktet trøndernes mål. Der hvor alle piler pekte fremover, var han mer som en anakronisme. Han var tynn i håret, og appellerte nok mer til bestemødre (etter eget utsagn) enn unge fotballentusiaster. Når han i cupfinalen året etter spilte med såpe i hanskene (og attpåtil snart skulle få bart), var det åpenbart hvor hemskoen trykket. Ola By Rise, som siden 1977 hadde vært trøndernes sisteskanse, var ikke en fremtidens mann.

Men så feil kan en åtteåring ta. 1990 skal for all tid bli stående som år null i norsk fotball. Nils Arne Eggen var i full gang med å forme laget som skulle ta 13 strake seriemesterskap og komme til kvartfinalen i Champions League, mens «Drillo» ble ansatt som landslagstrener. Det kommende tiåret ble ett eventyr. Borte var den glade amatørismen, inn kom systematikk og profesjonalisme. Norsk fotball ble modernisert og norske fotballspillere ble en ettertraktet eksportvare.

Ola By Rise var imidlertid ikke bare et gjenferd fra gamle dager. Han fikk vasket bort såpen fra finalen i 1991, og både som spiller og assistenttrener skulle han prege hele det magiske 90-tallet. Og etter tusenårsskiftet tok han jammen på seg oppgaven å forvalte arven etter Eggen og «Drillo». I tre tidsregninger har Rise vært aktiv i norsk fotball, noe som må kalles unikt. I ”Ballens Bane” gir Rise et historisk, personlig og anekdotisk blikk på utviklingen i norsk fotball fra den glade amatørismen på 80-tallet, det magiske 90-tallet, og den vanskelige arven.

Glansdagene

Rises beskrivelse av norsk fotball før 90-tallet er i høy grad nostalgisk, og tegner et bilde av velmenende amatører som prøver og feiler. Det er snø, slaps, dugnadsånd og ansettelser av engelske fotballtrenere med viktoriansk forståelse av mellommenneskelige relasjoner. Mange av historiene er morsomme, men uten nye historiske perspektiver blir det likevel tannløst.

Det er når han kommer til 90-tallet boken tar seg opp. Få kjenner Nils Arne Eggen og «Drillo» så godt Rise. Både som spiller og assistenttrener var han under deres vinger, og han har førstehånds kjennskap til deres fotballfilosofi og pedagogikk. I boken er spesielt jakten på den idealtypiske spilleren fremtredende, og en arv Rise har med seg fra Eggen. Dette er spilleren som ikke er fremmed for å avlegge noen studiepoeng, som tar ansvar i spillergruppen og ser sammenhenger i samfunnet.

Sett i relasjon til Brede Hangelands bredside mot egoisme og egenfokusering i norsk idrett, er det særdeles berikende og reflekterende å sette dette i sammenheng med fokuset på samhandlingsmønster og spillertyper både i RBK og på landslaget på 90-tallet. Glansdagene var jo preget av tydelige spillemønster, helhetlig fotballfilosofi og sterke lederskikkelser på banen, noe Rise tydelig savner i dagens fotball.

Gyldendal_Rise_Ballens_omslag_v2

Arven

I 1998 var «Drillos» første periode som landslagstrener slutt. Fire år senere takket også Eggen for seg. En av dem som skulle forvalte arven var Rise. I 2004 fikk han imidlertid sparken i RBK etter å ha vunnet Tippeligaen og sikret plass i Champions League. I fjor måtte han også sammen med «Drillo» forlate landslaget under kontroversielle omstendigheter. Begge ganger ble dommen fra hans overordnede at oppgaven ikke ble løst tilfredsstillende.

I «Ballens Bane» blir avgangen til «Drillo» malt med bred pensel, og Rise nøler ikke med å ta ordet «sparken» i sin penn. For det var vitterlig sparking herrene Siem og Hallen bedrev, mens en intetanende toppfotballsjef Nils Johan Semb trålet New Yorks handlegater. Prosessen rundt sparkingen er selvfølgelig interessant, men det meste har allerede fått behørig behandling i dagspressen, og det føles som Rise sparker en ball som i offentligheten allerede ligger død.

Slik sett er de filosoferende kapitlene om keeperrollen og, ikke minst, det emosjonelle og velskrevne kapittelet om bestevennen Knut Thorbjørn Eggens selvmord, bokens høydepunkter. Likevel sitter jeg igjen med et savn etter å ha lest boken. «Ballens bane» streifer innom hvordan arven etter «Drillo» og Eggen har blitt forvaltet. Men Rise, som var aktiv i norsk fotball både før, under og etter glansdagene, burde i en biografi kunne satt 90-tallet i et enda klarere perspektiv.

For er det ikke slik i dagens fotballopinion at 90-tallet er standarden som vi utrettelig jobber mot? Uten noen større debatt om virkemidlene eller jordnær realitetsorientering, er det blitt vedtatt at vi må tilbake dit norsk fotball «tilhører». Kanskje er det denne standarden som trigget Siem/Hallens hodeløse sparking av «Drillo», og som har gjort trenerrollen i RBK til et sikkert skritt mot yrkesrettet attføring.

Var «Drillo» og Eggen bare to messiaser som landet i fanget på oss fjellaper, og som vi i tiden etterpå ikke har visst hvordan vi skal håndtere? Det er på tide med en debatt om hvordan vi har forvaltet arven, og hva den har gjort med norsk fotball. «Ballens Bane» åpner for mange viktige spørsmål, men kunne gått dem enda nærmere i sømmene.

Les flere bokomtaler:

Bokomtale: I skyggen av Eggen – Birger Løfadlie

Bokomtale: Løp – Øystein Lie

Bokomtale: Min resa till ÖFK