Bokomtale: Løp – Øystein Lie

Av Robin Sande.

”Løp”. Øystein Lie har valgt seg et av de enkleste imperativer som boktittel. For å løpe er vitterlig ikke komplisert. Man låser ytterdøren, snører på seg et par joggesko, beveger beina i litt raskere frekvens enn vanlig gange, og vips så er man ute i naturen og i treningsmodus. Slik opplevde sikkert også Henrik Ingebrigtsen det, da han forklarte at løping slett ikke var et opplagt valg. I en travel idrettsfamilie ble det bare slik. Løping krevde rett og slett minimalt med logistikk og utstyr.

For Vemund, bokens hovedperson, fortoner imidlertid ikke løping seg ukomplisert. Symbolsk nok har den middelaldrende barnefaren satt seg som mål å løpe milen på under 40 minutter før han bikker 40. For å nå målsetningen så raskt og effektivt som mulig er gode råd dyre. Laktattester, knallharde intervaller, evinnelige langturer, sko med ekstra demping, sko uten demping, kompresjonsstrømper og jogging med barnevogn er alle midler på veien mot det store målet, og målet helliger jo som kjent middelet.

Timeplanen for å få treningshverdagen til å gå opp, er like instrumentell og febrilsk som den narkomanes jakt på en friskmelding. Familie og jobb er utelukkende hinder på veien. Hodet fylles nemlig av tanker om barfotløping, kalorier og pulsslag, mens familien går i oppløsning og elevene forsømmes. Og når så endelig selve treningen står for tur, det som skal være dagens høydepunkt, er det gledeløst og mekanisert.  Natur og omgivelser blir ikke ofret et øyekast, mens puls og pusteteknikk sirlig kontrolleres. Vemund er som en Patrick Bateman med joggesko, som lar intervaller og treningsplaner overstyre alle moralske og etiske avveininger.

Den vitale mann 

”Løp” kan leses som en besk kritikk mot det moderne samfunnets fokus på det instrumentale og rasjonelle. Løping for løpingens skyld er ikke et ord i Vemunds vokabular, og Øystein Lie tegner et bilde av en hovedperson blottet for kompleksitet og humor. Snarere er løping et endimensjonalt middel for å oppnå suksess. I Vemunds verden var det nemlig løpingen, ikke andre personlige kvaliteter, som skaffet han jobb som lærervikar. Stikkordene er vitalitet og ungdommelig handlekraft, ikke erfaring og ettertanke, som er tungt, tregt og gammeldags.

Slik sett har Øystein Lie skrevet en roman som tar pulsen på det moderne samfunnet. Løping har blitt redusert til et verktøy for å tilfredsstille de ungdommelige dydene samfunnet etterspør. For Vemund er hellig overbevist om at løpingen kan snu den biologiske klokken. Dessverre fører imidlertid den desperate kampen aldri til en løsning på hans eksistensielle krise. I god naturalistisk ånd blir han bare sendt ut han inn i enda sterkere turbulens.

Det er vanskelig å benekte at Øystein Lie flere steder treffer spikeren på hodet. Trening er for mange en besettelse som ikke handler om glede, men et febrilsk forsøk på hver dag å virkeliggjøre verdier som blir forventet av oss både privat og på jobb. Sammen med det enorme fokuset på utstyr, dietter, løpeteknikk og treningsprogrammer, er dette en kombinasjon som legger bånd både på det sosiale og det økonomiske. Og legger vi til den vedtatte sannheten om at ”trening er jo sunt”, så er man raskt fanget i en ond sirkel.

Men om tematikken er brennende aktuell, føles boken likevel uferdig. Karakterene har langt fra fått den kompleksiteten som skal til for å løfte ”Løp” til en virkelig leseverdig bok. Både Vemunds kone og treningskompisen Knut er endimensjonale personer, som kun fungerer som motpoler Vemund slites mellom. Konen er den fortvilede husmoren, mens Knut er den innbitte treningsnarkomane med stadig nye og villere påfunn.

Bruk av språklige bilder som forvirrer mer enn de beskriver, er også et stort minus. «Reaksjonen hans minnet meg litt om da jeg en kveld for mange år siden ikke følte meg helt bra, og ga blaffen i å skru av fjernlysene på bilen», er rett og slett en setning som ikke gir mening, samme hvor mange ganger jeg går tilbake og forsøker å sette den i kontekst. Like irriterende er bruken av futuristiske innblikk, som foregriper hendelser for å bygge opp spenning. Et enkelt virkemiddel, som ofte føles malplassert.

Tross dette fortjener ”Løp” å bli lest av alle ivrige hobbymosjonister. For selv om boken aldri problematiserer hva løping er eller bør være, retter den en kraftig pekefinger mot hva løping ikke skal være. Løping skal nemlig ikke være komplisert. Ingrid Kristiansens mantra til alle mosjonister er så enkelt som det er sagt: «Bare løp». Løpingen skal være en glede i seg selv, ikke et stadig jag mot utstyr og rasjonell løpestil. Så får det heller være at jeg selv i lesingen av boken ikke greide å la være å plukke opp et par treningstips av Vemund.

Foto: Kvalshaug Forlag
Foto: Kvalshaug Forlag

Les også:

Bokomtale: I skyggen av Eggen

Bokomtale: Min resa til ÖFK

Bokomtale: Katedralen i München