Husker du Huusko?

Av Jørgen Evensen og Torjus Tveiten

I anledning cupkampen mellom Vålerenga mot Lyn på Ullevaal stadion har Westerdals-elevene Jørgen Evensen og Torjus Tveiten laget en fanzine som hyller Oslo-derbyet og Oslo-fotballen. Fanzinen distribueres utenfor stadion før kampen og byr på tekster som vil falle i smak hos begge supporterleirer. Blant annet får klubblegendene Morten Berre og Ola Dybwad-Olsen hvert sitt dikt. Olympiastadion har fått tillatelse til å gjengi to tekster, som begge forholder seg til samme kamp.

———————————————————————————-

Husker du Huusko?

Visst faen husker jeg Huusko…

Året er 2005, London blir rammet av terror i undergrunnen, Pave Johannes Paul 2 går bort og orkanen Katrina forvandler New Orleans om til et Venezia fra helvete. Alle tragiske hendelser, men for oss Vålerenga-supportere vil nok det største traumet dette året bli forårsaket av en tjuefire år gammel Lyn-spiller fra Kemi i Finland. Røddigitale tall viser at kampen har passert nitti minutter. Christian Grindheim har tidligere i kampen sendt Vålerenga opp i ledelsen med et «Picasso» av et mål langt oppe i vinkelen. Vålerenga har kontrollert derbyet på diktatorisk vis, det går mot seier over Lyn på Ullevål.

Året er 1981, Falklandsøyene ligger fredelig på Argentinas kyst, Dino Zoff gleder seg til VM i Spania og Vålerengen Idrettsforening slår Lyn Fotballklubb 3-0 i den norske toppseriens første serierunde. Det samme året blir en gutt med navnet Keijo født. Det er tjuefire år siden Vålerenga gikk seirende ut av «Kampen om Oslo» og Lyn presser høyt. Grindheim sklir inn for seint, frispark. Innbytter Leif Gunnar Smerud skal skyte. Rød-hvite Lyn-supportere som var på vei hjem har stanset ved betongutgangen. Muren stjeler meter, dommeren geleider den bakover. Fløyteblås skjærer gjennom den nervøse stillheten på Ullevål. 180 centimeter med kropp nærmer seg ballen, fot treffer ball og jeg jubler. Skuddet er på vei ut og seieren er vår! Endelig kan sleikene fra Oslo vest spankulere slukøret hjem til sveitservillaer bak hvite stakittgjerder. Endelig kan ølen på Bohemen drikkes med glede etter ett Oslo-derby. Tjuefire år med Vålerenga-skuffelse skuffet bort av nummer nitten fra Haugesund. Leggen. Ballen treffer leggen. Verdens dårligste skudd blir til verdens beste målgivende pasning idet den treffer leggen til Keijo Huusko og daler ufrivillig elegant over en hjelpeløs Arason i mål. Blå bunnløs skuffelse kontrastert av en rød-hvit eksplosjon på langsiden. Året er 2005 og stillingen er 1-1.

———————————————————————————-

Husker du Huusko?

Selvfølgelig husker jeg Huusko. Jeg husker han best av alle. Ikke fordi han var en briljant fotballspiller med slepen teknikk og målteft. Heller ikke fordi han var en karismatisk publikumsfavoritt med glimt i øyet. Det er nemlig ikke mulig å huske han av slike grunner. Han var verken briljant eller karismatisk, og målfrekvensen hans var aldri til å skryte av. Likevel husker jeg Huusko. For Huusko er en helt, og helter skal huskes.

Det står 0-1 Vålerenga, og vi nærmer oss spilte 90. Jeg står på langsiden å biter negler i kor med Bastionen. Hva skjer her nå? Det er ikke meningen at det skal være sånn her? Dette er helt feil?! Vålerenga slår ikke Lyn. Sånn er det bare. Det har aldri skjedd i min levetid. To av kompisene mine gir opp, og forlater stadion slukøret to minutter før slutt. Det frister å bli med dem, men jeg klarer å holde meg. Selv om jeg ikke har mer negl igjen å bite. Så blåser dommeren i fløyta. Det er dømt frispark til Lyn rett utenfor sekstenmeteren! Jeg bli akutt religiøs, og begynner å be til høyere makter. ”Kjære Gud, la Lyn skåre nå. Vær så snill! Please……. Og hjelp fattige barn i Afrika… Amen”. Akkurat nå er fotball det viktigste i hele verden. Dette er det siste som skjer i kampen. Tiden er i ferd med å renne ut.

En eller annen Lyn-spiller går fram for å ta frisparket. Jeg husker ikke hvem, men det er ikke noe viktig heller. Det blir stille på Ullevål. Så stille at vi kan høre t-banen kjøre forbi utenfor stadion. Lyn-spilleren skritter mot ballen. Små skritt for han, men enorme skritt for menneskeheten. I hvert fall menneskeheten på Oslo vest. Han sparker så hardt han kan, men når ballen forlater foten hans, himler jeg med øynene.

Retningen er helt feil. Ballbanen er ikke i nærheten av rettet mot mål. Et elendig frispark, av en elendig spiller, på en elendig dag, i en elendig verden. Jeg begynner å planlegge hjemreisen inne i hodet mitt. ”Hvis jeg drar nå, rekker jeg kanskje forbi rushet. Da slipper jeg å bli hånet av halvfeite Klanen-medlemmer med øl-ånde og markeringsbehov. Men akkurat i det jeg skal til å reise meg, skjer det mest utrolige. Ballen som var på vei langt utenfor mål, treffer en desorientert Lyn-spiller i leggen, og daler over keeper og i mål. Hvem var det som ble skutt i leggen!? Hvem var som skåret?! Kejio Huusko? KEjIO HUUSKO, din lille jævel! Det er bare han som kan skåre et så stygt mål! Et deilig stygt mål. Han som i utgangspunktet stod på feil sted og feil tid, stod med flaks, på rett sted til rett tid. Bastionen går av skaftet, og i jubelscenene flytter jeg meg fire rader ned, uten å egentlig tenke over det. Adrenalinet gjør at neglene vokser ut igjen, og jeg strekker armene i været og takker Gud for at Huusko finnes. Har vi i det hele tatt en Kejio Huusko-sang? Vi må i hvert fall lage en!

Plutselig er alt som det skal igjen. Lyn leverer et dårlig spillemessig derby, men går likevel av banen med stoltheten i behold. Og Vålerenga hadde enda ikke slått Lyn i min levetid. Selvfølgelig husker jeg Huusko. Finnen uten mål og mening, som endelig fikk sitt mål, og det ga mening.

Les også:

Ein plutseleg frigjerande pasning – intervju med Kjartan Fløgstad

Fotballbøker forklarer verden – intervju med Thomas Aune

Bayern München 0. Real Madrid 4. – Av Arne Ruset

Følg Olympiastadion på Facebook

Følg Olympistadion på Twitter