Sonja Henie – Kvinne på is

Av Bodil Stenseth

For første gang på 50 år stiller Norge med en OL-deltaker i kunstløp. 20 år gamle Anne Line Gjersem skal forsvare de norske fargene i de som en gang var en stolt, norsk OL-gren. Det vil si, en Sonja Henie-gren. Sonja Henie tok tre olympiske gullmedaljer (1928, 1932, 1936), samt en lang rekke VM, EM og NM-titler. I 2002 gav Bodil Stenseth ut et praktverk om Sonja Henies innholdsrike liv som kunstløper og filmstjerne. Olympiastadion har vært så heldige å få tillatelse til å gjengi et utdrag ifra boken «Sonja Henie – Kvinne på is».

Maribel Vinson er sikker på å vinne, sa folk. Det var det første Sonja hørte da hun kom til Ice Club i London i slutten av februar 1928, en uke før verdensmesterskapet. Nesten alle rivalene hennes fra OL i St. Moritz var også ankommet. Alle ville ha revansj. Så opprant konkurransedagen. På tribunen satt moren på puten sin sammen med onkel Martin og ba til Gud. Broren satt på den andre siden av banen og faren på den tredje. Alle var nervøse.

Kvelden før hadde Sonja trukket sine ti obligatoriske pliktøvelser. Hun hadde bare ett ønske – ikke å trekke nummer 39 «Baklengs slynge i helfigur». Det var nettopp det hun gjorde. Hun smilte til treneren sin, onkel Martin, så konkurrentene skulle tro at hun var svineheldig. «Baklengs slynge i helfigur» hadde hun aldri fått ordentlig til under trening. Hun var fortvilet. Slyngen skulle utføres seks ganger, det gjaldt å legge den opp riktig første gang slik at den ligger i akse og er like stor alle kanter.

Kald som is

Sonja startet, men uten sitt vanlige smil, forteller Charles Hoff. Med sammenbitt energi la hun opp slyngen alldeles briljant. Aldri hadde hun utført den tilnærmelsesvis så bra. Hun tok to skjær og smilte overlykkelig, for nå visste hun at hun hadde et godt forsprang. Så gikk hun slyngen med venstre ben like støtt som om det skulle ha vært med høyre ben. Halvveis i pliktløpet lå hun bare en tanke foran konkurrentene, men i de siste fire øvelsene gikk hun fra dem med stormskritt. Det er i de vanskeligste øvelsene at kunstløpersken kan høste høyest poengsum. Under den vanskelige øvelsen «Omvendt 3-tall i helfigur», som var den siste, var hun helt sikker på seg selv.

Så kom dagen med damenes spesialløp, publikumsmagneten av de store. Dette løpet skulle verken vare mer eller mindre enn 4 minutter. Pusten må opptrenes ganske betraktelig, for det må ikke virke som om man bruker sine siste krefter i det siste minuttet. Fire uhyre anstrengende minutter varte spesialløpet. Det skulle inneholde vanskelige numre som dobbelthopp og piruetter, baklengs og forlengs korketrekker. (I London var onkel Martin veldig stolt over at Sonja var den eneste som klarte det krevende dobbelthoppet). Men programmet skulle også utføres med eleganse, dommerne tolererte ikke varietédans.

Under trekningen av startnummer var spenningen ulidelig. Både dommere og publikum husker best det siste løpet, så den som trekker siste startnummer, er heldig. Ville det Sonja Henie eller amerikanerinnen Maribel Vinson? Sonja trakk først – og siste nummer. Hun nesten skrek av glede. Hun kjente isen, den var så hard at skøytene ikke bet når man landet etter et hopp. Hun visste at hun ikke måtte ta en eneste unødig sjanse. Hun måtte ikke risikere et fall for noen pris. Mens konkurrentene gikk, satt hun og studerte dem fra en lukket losje.

Så var det Sonjas tur. Man skulle tro hun ville være nervøs i et slikt øyeblikk. Men hun bare «føler» litt like før hun skal gå, påpeker Charles Hoff. Sonja hadde en fabelaktig konsentrasjonsevne. Når hun kommer ut på banen og hører musikken spille, er nervøsiteten som blåst bort: – Da blir hun like kold som den isen hun går på, og hun kan derfor helt konsentrere sig om sin oppgave. Da hun avsluttet med sitt «Sonja-Auslauf» eller «Striper’n», var hun ikke i tvil om at hun hadde vunnet verdensmesterskapet. Hun gråt i garderoben etterpå.

I 1928 var det tre år siden Sonja deltok i sitt første «voksne» mesterskap, norgesmesterskapet på Frogner stadion i 1925. Det glemte hun aldri. Tribunene var svarte av folk, så mange tusen tilskuere hadde den tolv år gamle kunstløpersken ikke hatt før. – Da navnet mitt ble ropt opp, følte jeg det som om hele Oslo sto klar for å sluke meg. Men da jeg nådde den tildelte plassen på isen, var det bare isen og meg og skøytene mine. Øvelsene som ventet, kunne jeg godt og jeg likte svært godt å utføre dem, fortalte Sonja tjue år senere. – Denne forandringen, har inntruffet under hver eneste konkurranse jeg har deltatt i. I øyeblikket jeg inntar banen, føler jeg meg nervøs, men med en gang jeg kjenner det glatte, harde underlaget, føler jeg meg hjemme og alene med min glede. Hun gikk pliktløpet. Da hun kom tilbake og gikk friløpet, hørte hun applausen fra tilskuerne. Tydeligvis trodde de at hun var all right, men hun følte seg som en «out-of-place baby». Den tolv år gamle Sonja danset som hun pleide når hun ikke hadde publikum. Da alt var over, var hun norgesmester.

Følelsen av å være i transe under opptreden på offentlighetens arena, kan kanskje sammenlignes med en beruselse. Du går inn i noe, blir en annen og gjør det du skal uten å tenke over det.  Du kan gjøre ting, du ikke tror du kan. Uvirkelighetsfølelse. Magien ved å bli «out-of-place baby» er som en personlighetsforvandling. Etterpå kan du gråte av glede, hele kroppen er i høygir. Adrealin og endorfin herjer hemningsløst i den slitne kroppen. Opptredenen er over, men kroppen fortsetter i høygir. Umulig å sove etter en slik opplevelse. Om og om igjen, gjentar du de berusende konkurranseminuttene. Sonja Henie kunne sikkert underskrive på at man kan bli hekta på slike opplevelser.

Hun gjorde en kunstløpkarriere uten sidestykke i datidens norske og internasjonale sportsverden. Fem år på rad, fra 1925 til 1929, vant hun norgesmesterskap i damenes løp. Sammen med Arne Lie i årene 1926.28 vant hun tre norgesmesterskap i parløp. Deltakelsen hennes i norske konkurranser opphørte etter 1929, slike hadde hun ikke tid til. Da hun la opp som amatør i 1936, hadde hun gullmedaljer fra 10 verdensmesterskap, 6 europamesterskap og 3 olympiske mesterskap. Vanligvis ble Sonja Henie nummer én hos alle de sju dommerne.

Konsentrasjonsevnen til Sonja ble et personlighetstrekk. Når det gjaldt, ble hun like kald som is. I prestasjonsøyeblikket skjedde forvandlingen. Skrekken iset ikke gjennom kroppen hennes lenger. På den glatte, blanke isen behold hun fatningen.

Utdraget er hentet ifra «Sonja Henie – Kvinne på is». Bodil Stenseth er historiker og forfatter.

Sonja-Henie
Sonja Henie – Kvinne på is. Pax Forlag, 2002.

Følg Olympiastadion på Facebook

Følg Olympiastadion på Twitter

Banner_292x427px_Olympiastadion (1)