Vi har scoret i Marseille (utdrag)

Av: Lars Tjærnås

– Er det straffespark?

– Det er det.

– Er det straffespark?

– Det er det.

– Er det straffespark?

– DET ER DET!!

Bak denne dialogen mellom to middelaldrende menn lå det en dose treghet i oppfattelsen, to doser vantro og tre doser lykke.

Baharmast går resolutt mot straffemerket. Han omringes av illsinte brasilianere.

Gradvis synker realitetene inn.

– Norge har, så vidt jeg kan bedømme, fått straffespark, det viktigste gjennom norsk fotballs historie. Skal vi komme videre på slutten? Det er spilt i 42 minutter.

Det er ingen overdrivelse. Det er akkurat så viktig det er. Fotball er kanskje bare det viktigste av alle uviktige ting. Akkurat der og da fantes det knapt en nordmann som ikke mente at den setningen hadde en u for mye.

– Unnskyld alt, men det er helt utrolig hvis vi får straffespark av den amerikanske dommeren.

Arne trenger neppe å unnskylde noe til noen.

Kjetil Rekdal spilte 64 kamper under Drillo. Han scoret 15 ganger. Han scoret de målene som blir husket som de aller viktigste i disse ærerike årene. Han scoret mot England på Wembley i 1992, da vi for alvor begynte å drømme om et sluttspill. Han scoret da vi først hadde kommet oss dit, i sluttminuttene mot Mexico. Nå er det opp til ham å berøre ballen en eneste gang. En berøring som kan sende nasjonen til himmels.

Det kommer ikke overraskende på ham. Han har tenkt over at dette skulle komme til å skje. Han har sittet på do om morgenen og fortalt at han kom til å score på straffespark i kveld. Nå har han fått straffesparket. Nå gjenstår det bare en eneste, ikke helt uvesentlig ting, for at drømmen skal bli sann. Han må score.

Jostein Flo har hatt et fantastisk innhopp. Han føler at han kan fly og har lyst til å ta straffen. Et eneste blikk mot Kjetil er nok. Mange år tidligere hadde Jostein foreslått Bent Skammelsrud som eksekutør foran en kamp, da Egil hadde spurt gruppa om forslag. Kjetil hadde aldri glemt det.

– Kjetil Rekdal går fram til straffemerket. Han har misset tidligere. Pulsen er i 410. unnskyld, alle.

Arne tar forbehold om vår nummer 10s tidligere misbrukte straffespark. Jeg tenker imidlertid at hvis det er én eneste person på dette laget jeg helst ville hatt til å sparke den ballen, så er det nettopp mannen med de gule fotballstøvlene.

Kjetil selv tenker på keeperen som en uendelig liten figur i et ufattelig stort og gapende mål. Det er en teknikk han har lært seg, og som foredragsholdere i næringslivet tjener tusenlapper på å kalle visualisering. Han ser ikke et sekund på Taffarel. Noe av grunnen er at han ikke vil ha øyekontakt med motstanderens keeper før en straffe. Dessuten er det en supporter i gul drakt rett bak målet som gjør alt han kan for å psyke ham ut. Han tar hoftefest, og fokuserer blikket på ballen. All oppmerksomhet er på oppgaven. Han veksler normalt på hvilket hjørne han skyter i. Nå har han tatt valget. Han har bestemt seg for venstre hjørnet. Skyt hardt. Sikt på hjørnet. Men, for all del – skyt hardt. Dette mantraet gjentar han for seg selv mens dommer Baharmast rydder vekk de siste forsmådde brasilianere.

– Nå, Kjetil Rekdal. Det viktigste sparket på en fotball i Norges Fotballforbunds historie skal Kjetil Rekdal gjøre. Hva gjør Kjetil Rekdal? Normalt legger han vel den til høyre for Taffarel?

Jeg svarer: Jeg trur han skyter til venstre for seg selv. Det spiller uansett ingen rolle. Skyt hvor du vil. Det viktigste er at ballen havner i nettet. Skyt hvor du vil.

Egil Olsen har sett noe han aldri hadde trodd. Lille Norge har fått straffespark mot store Brasil. I VM. Av en amerikansk dommer. Idet dommeren peker på straffemerket, lover han seg selv at USA-hatet skal være historie.

Nå lover han også seg selv at uansett hvor hardt hjertet slår, og uansett hvor stor lyst han har til å forsvinne under tribunen, så skal han se på dette. Han vet det er historie. Han vil ha med seg hvert sekund.

Vi har reist oss. Flere andre har gjort det samme. Uansett nasjonalitet eller sympatier. Alle som sitter der, har kommet dit også fordi de gjenkjenner et drama når de ser det.

– Vi har reist oss fra plassene våre, og Kjetil Rekdal fra… HAN SCORER!!

– JAAAAAA!

– Norge leder 2-1. Vive la Norvège. Allez Norge.

Kjetil stormer ut til venstre på et løp som må være i nærheten av personlig rekord på hundremeter. Ingen greier å ta ham igjen før ved midtstreken. Han får Leo og Stig Inge rundt seg som de første. En etter en kommer de andre stormende til. De fleste andre.

Dan Eggen har lusket tilbake på plass etter en feiring for seg selv. Mens Rekdal la ballen til rette på ellevemetersmerke, hadde Dan fått besøk der han sto ved midtstreken. Brasils kaptein, Dunga, var ikke imponert.

– Dette er for jævlig, sa mannen med bindet rundt armen.

Dan argumenterer med at straffen var grei nok og at det uansett ikke spiller noen stor rolle for brasilianerne. De er jo videre samme hva som skjer.

– Du skjønner ikke mye, gjør du vel?

Dunga er halvveis på gråten der han forteller om den slakten som kommer til å møte det brasilianske laget fra hjemlandet etter kampen hvis dette blir stående. Han synker ned på kne da han ser ballen gå i mål.

Det er tid for noen minutter som kommer til å bli ulidelige.

Foto: Gyldendal Norsk Forlag.
Foto: Gyldendal Norsk Forlag.

Utdraget er publisert med tillatelse fra Gyldendal Norsk Forlag. «Vi har scoret i Marseille» er til salgs her og i en bokhandel nær deg.

Les også: Bokintervju med Lars Tjærnås

Gjenopplev Arne Scheie og Lars Tjærnås kommentere de avgjørende situasjonene i Norge-Brasil 1998.

Følg Olympiastadion på Facebook og Twitter:

Facebook: Olympiastadion

Twitter: Olympiastadion