Alfheim stadion presentert av Sigbjørn Skåden

I løpet av høsten byr Olympiastadion på en stadionenquete: Vi har bedt profilerte, norske forfattere om å si noen ord om hjemmebanen til sine respektive favorittlag, ut i fra et dusin punkter. Tredjemann ut i serien vår er TIL-supporter Sigbjørn Skåden (f.04.01.76), samisk forfatter bosatt i Tromsø. Han ble innstilt til Nordisk Råds litteraturpris for sin debutdiktsamling «Skomakernes konge», og har siden gitt ut flere diktsamlinger, samt bøker for ungdom og barn.

Sigbjørn Skåden. Foto: Ellen Berit Dalbakk
Sigbjørn Skåden. Foto: Ellen Berit Dalbakk

1. Beliggenhet

Alfheim stadion har fått navn etter bydelen Alfheim og ligger på toppen av Tromsøya knapt 10 minutters klatring fra sentrum, midt i Tromsøs mest fasjonable boligstrøk. I den grad Tromsø har penger, finner man dem gjerne i villabebyggelsen mellom Alfheim stadion og sentrum. Her finnes navn som Mack og Kræmer på postkassene, navn som er synonyme med Tromsøs gamle penger. I Engenstykket, nedre del av gamle Alfheim bydel, er det sosialt uakseptabelt å male huset i en annen farge enn hvitnyansen ”frostrøyk”. Tromsøs nyslåtte trener, slettaværingen Steinar Nilsen, har også nå høyst sannsynlig flyttet tilbake til sin enebolig på Alfheim, som han ei tid leide ut til Norges omtrent like nyslåtte landslagstrener Per Mathias Høgmo mens han selv prøvde lykken lenger sør.

2. Byggestil

På wikipedia står det at Alfheim er tegnet av Bjørn bygg. Når du ser stadion, føler du at den kan være tegnet av hvem som helst og at det egentlig kan være det samme. Alfheim er bygget i flere trinn og er verken særskilt pen eller særskilt stygg. Dagens toppfotballstadion ble påbegynt da TIL rykket opp til daværende 1. divisjon for første gang i 1985, men Alfheim ble aldri et arkitektonisk krafttak. I gamledager var det kun sitteplasser langs østtribunen, hvor sola skinner søndags ettermiddager. Denne langsida former fortsatt Alfheims hovedbygg. Her er VIP-losjene, klubbens kontorer og de øvrige indre gemakker. For snart ti år siden ble plankehaugen som utgjorde store stå på vestsida ombygd til sittetribune med tak. Heller ikke den noe utenom det vanlige.

Det samiske flagget vaier på Alfheim ved hver hjemmekamp.
Det samiske flagget vaier på Alfheim ved hver hjemmekamp.

Om ikke arkitekturen er unik, er det imidlertid unikt for norsk toppfotball at TIL ved renoveringa av klubblokalene i østtribuna valgte å skilte de nye lokalene på to språk: norsk og samisk. Alfheim stadion er også eneste stadion i norsk toppfotball hvor det samiske flagget vaier på hver hjemmekamp, side om side med det norske flagget og NFFs flagg. (Nå som det er klart at Alta rykker opp til første divisjon, er det dermed to hjemmebaner i norsk toppfotball der det samiske flagget vaier før kamp) TIL er et sportslig og identitetsfremmende fyrtårn i nord og følges med stor kjærlighet av et bredt lag av folket i landsdelen. Det at klubben har gått foran og vist vei for aksept og synliggjøring av samisk språk og egenart i en landsdel hvor dette ikke alltid er en selvfølge, er prisverdig.

Demografisk har seksjonene på Alfheim de seneste 8-10 årene gjennomgått ei forandring. Før i tiden var det stigmatiserende for unge mennesker med supporterambisjoner å sitte i sola på den veike østtribuna sammen med barnefamiliene og de feterte sossene, man skulle holde seg på store stå på vestsida, men nå sitter vi alle og den demografiske spredninga i de forskjellige seksjonene er større. Tromsøs supporterklubb Isberget ble for et par år siden relokalisert fra det som en gang var store stå på vesttribuna over til østtribuna. Det har til og med kommet tilløp til sittetribuner bak sørmålet, hvor legendariske Trond ”Slegga” Johansen var beryktet for å score sine mest spektakulære mål. ”I andre omgang spelle vi mot sørmålet, da score han Trond,” var et mantra på Alfheim i den sterke perioden sent på 80-tallet og tidlig på 90-tallet.

Alfheim-legenden Trond "Slegga" Johansen. Foto: Torgrim Rath Olsen.
Alfheim-legenden Trond «Slegga» Johansen. Foto: Torgrim Rath Olsen.

Men ting skjer. Det hviskes om at Tromsøbyens drøm om et nytt badeland (lillebror Harstad har hatt lenge og nå har til og med Alta fått badeland) muligens skal realiseres som en del av et nytt byggetrinn på Alfheim stadion. Det gjenstår å se om Alfheim stadion blir en del av pakka når neste kapittel om byens voksevilje skal skrives.

3. Kølogistikk

Alfheim er ikke særlig plaget med kø. De største opphopningene skapes på dass og ved pølsekioskene i pausen. Det Alfheim sliter litt med er å få unna billettsalget raskt nok for dem som kjøper i siste liten. Bortsett fra dette, klager folk stort sett over at det går sakte i Alfheims kun kort-kiosker fordi enkelte er så trege med å få opp kortet og taste pinkoden.

4. Akustikk

Alfheim er ikke kjent for enormt fortettet stemning. Ingen av tribunene er koblet sammen, så det er intet rikosjetterende publikumsgny å spore. Det er heller ingen stor tradisjon for synging på Alfheim. Supporterklubbene synger, men den gjennomsnittlige TIL-supporter nøyer seg stort sett med å klappe. Halvparten av sesongen gjøres dette med tjukke votter.

Nytt av sesongen er det imidlertid at TIL har fått to supporterklubber. Den nye supporterklubben, Forza Tromsø, er yngre og glattere enn gamle Isberget, men de to klubbene kommuniserer tidvis godt med hverandre og er plassert midt mot hverandre på hver sin langtribune slik at de skaper god stemning rundt nordmålet.

Mydland pølser på Alfheim. En stadionkulinarisk delikatesse.
Mydland pølser på Alfheim. En stadionkulinarisk delikatesse.

5. Pølsekvalitet

Alfheim er synonymt med mydlandpølsa, en av byens kulinariske stoltheter. Mydlandpølsa, som på generell basis har høyere status enn kobebiff i Tromsø, smaker aldri så godt som på Alfheim. Det sies at den utflagga og matglade tromsøhelten Jørn Hoel ofte reiser ensærend hjem til Tromsø for å få seg ei mydlandpølse på Alfheim.

6. Kvinnetetthet

Sannsynligvis ligger kvinnetettheten på Alfheim omtrent på landsgjennomsnittet. Det er ikke skremmende få kvinner på stadion, men de er betraktelig færre enn mennene. Den kvinnelige snittalderen rundt på tribunene er også en god del lavere enn den mannlige. Ønsker man imidlertid å oppleve stor tetthet av misnøyde kvinner kan man gå i en av kioskene, hvor Tromsøs soccermoms koker pølser og trakter kaffe på dugnad. (OBS! Også Tromsøs soccerdads tar dugnadstørn i kioskene, men de virker jevnt over mer fornøyde med å være på Alfheim).

7. Gresskvalitet

Alfheim har kunstgress. Alle som har bodd i Tromsø, eller bare vært der lenge nok til å forstå klimasituasjonen på drøye 69 grader nord, vet hvorfor dette er eneste logiske alternativ. Fram til 2006 hadde Alfheim naturgress, men med lengre og lengre sesonger ble naturgress uholdbart. Den første kunstgressmatta viste seg imidlertid å ikke holde tippeligastandart. I en undersøkelse blant alle tippeligaens spillere i 2009 ble Alfheim-matta kåret til den kjipeste å spille på. TIL tok grep. Matta ble flekket opp og erstattet med en ny, som de fortsatt spiller på i dag. Den nye sies å være god. Den gamle kunstgressmatta donerte TIL til Kautokeino IL, som nå mønstrer avlagt tippeligagress når de tar i mot gjester for 4. divisjonsspill på Báktevárri stadion.

8. Utmarsj

Utmarsjen er ikke noe storslagent sirkus, men er du ihuga TIL-fan er det nok til at den kan gi deg gåsehud. Spillerne kommer ut, kanskje leier de på en unge. Over høytalerne kjøres en fanfare. Noen av Isbergets disipler veiver med store flagg eller holder opp bengalske lys. Publikum står og klapper lagene inn. Godt nok, men er du ute etter en utmarsj som gir jernet, bør du heller gå på basketballkamp med Tromsø Storm.

Minimale køproblemer inn på Alfheim
Minimale køproblemer inn på Alfheim

9. Klage vs jubelnivå

Det er ingen stor klagekultur på Alfheim. I alle fall ikke på sine egne. Alle føler stort sett at de er en del av samme sympatiske motkulturprosjekt, det å skape toppfotball på 69 grader nord. Man piper ikke ut egne spillere eller trenere, vil man vise misnøye med laget holder man stort sett kjeft, eller mumler i verste fall ukvemsord halvhøyt for seg selv og de nærmeste tilskuerne. Motspillere og dommere piper Alfheimpublikummet på som faen, men det er fordi de er mot prosjektet vårt. Selv om jubelnivået ikke er fryktelig imponerende på Alfheim, slår det klagenivået glatt, i alle fall når Gutan scorer og ellers fattede nordboere hopper opp av setene og brøler ekstatisk i 8-12 sekunder.

10. Speakerkvalitet

Speakerkvaliteten kan beskrives med ett ord: traust. Kanskje kan man si at det er den speakerkvaliteten Alfheim fortjener. Det er et nivå vi trives med. Folk krymper ofte litt i setene når østlendingen som kjører pauseunderholdninga innimellom prøver å strekke seg mot et ukomfortabelt shownivå. Men høyttalerne er gode. Alle får med seg hva som blir sagt.

11. Pauseunderholdning

Pauseunderholdninga på Alfheim er rimelig dau. De fleste foretrekker å bruke pausen i dasskø eller ved å stå og stirre vennene sine i trynet i korridoren bak tribuna. Nylig dro en eller annen i underholdningsavdelinga et nytt pauseunderholdningstriks opp av ermet. Det går ut på å fange to personer inni et hjerte på storskjermen og oppfordre dem til å kysse. Ektepar, kjærester, kompiser, hvem som helst som sitter ved siden av hverandre. Dette skapte rimelig stor oppstandelse og entusiasme blant publikum på Alfheim. Det sier kanskje sitt om hvordan pauseunderholdninga har pleid å være. Med tanke på høydepunkter i pauseunderholdninga de senere årene lider TIL under at det er lenge siden vi har hatt 16. mai-kamp mot Glimt på Alfheim. Men dette retter seg til neste år.

12. Toalett-fasiliteter

Dassene på Alfheim er relativt nye og fine. Og rene. I alle fall på tribune vest. På herretoalettene går køene unna ganske greit, alle rekker fint å gjøre det de skal i løpet av pausen, det er såpe i dispenserne og papir i holderne. På dametoalettene virker det imidlertid som om de sliter litt, her strekker køene seg ut i korridoren. Området rundt dametoalettene er tips nr. 2 om du har lyst til å møte mange misnøyde kvinner på én gang på Alfheim.

Alfheim fra avstand
Alfheim fra avstand