Idrett og sensur i Burma

Av: Espen Skran (i Yangon for Olympiastadion)

Burmas militære regimet har lenge styrt landet med jernhånd, inntil et noe mer sivilt styre tok over i 2011, og så smått tatt skritt i en mer demokratisk retning. Kritikere har pekt på at lite faktisk har endret seg, og at de samme generalene fortsatt sitter ved roret. Berettiget på mange måter, men på en annen side har dialogen med de tidligere generalene bidratt til en ny kursendring.

Utdannelse, helse og byråkratiet generelt har lidd ekstremt siden militærkuppet i 1962, og verst har det vært for landets mange minoriteter. Lite er derimot skrevet om idrettens plass i det en gang så lukkede landet. I dag ser man at idrett, særlig den nasjonale fotballen, er i ferd med å gjenfinne sin plass i hva stadig flere kaller Myanmar. Alt er politikk i Burma, intet unntak for idretten.

Like sikkert er det at idrettsprestasjonene har latt vente på seg under sanksjoner og elendige levevilkår i det lukkede regime, som det er at idretten og fotballen spesielt, har fått mye spalteplass under særs strenge sensurregler.

Fotballinteressen i Burma er enorm blant landets omtrentlig 55 millioner mennesker. I den myndighetsvennlige avisen New Light of Myanmar (NLM) har sport alltid hatt en sentral plass. Eksempelvis ble Rosenborgs 2-0 seier over Valencia i Champions League 2007 slått stort opp. Særlig er det fotballresultater fra Premier Leauge som har prydet sportssidene i NLM i en årrekke, men Formel1, tennis og friidrett, alle store verdensidretter, har fått betydelig spalteplass blant propagandaen. Det samme kan sies om nasjonale fotballresultater og mer regionale idretter som badminton. Nå er mye av propagandaen borte, men avisa er fortsatt et viktig talerør for myndighetene. Ettersom sportssidene ikke er fjernet kan man anta at idretten er en viktig arena for landets sivilkledde generaler.

Interessen for engelsk fotball er enorm, og mange magasiner og blader referer hyppig til resultater fra øya i nord. Svært mange (av de som er vokst opp i nærheten av en TV, noe som ikke er en selvfølge for mange av landets bønder) vet hvem kristiansunderen Solskjær er. Manchester United er, kanskje grunnet sine mange seire, et av de mest populære lagene i landet. Kanskje er det mer berettiget å være medgangssupporter i et land som opplever en positiv utvikling, der det meste har gått i feil retning i flere tiår?

Militærregimet tillot idrett og fotball som et vindu til den øvrige verden de selv har forsøkt å ta avstand fra i flere tiår. I dag ser forholdene for sensur langt bedre ut, og Thein Sein, reformenes ansikt utad og landets president, uttalte nylig at forholdene for burmesisk presse er bedre enn hos sine naboland. Det er det mye sannhet i, men kampen for en fri presse er langt fra over.

President Thein Sein
President Thein Sein

18. juni 2006 unnslapp et dikt den strenge sensuren i landet i Weekly Eleven, ett av landets nyhets- og sportsjournaler. Da var det forhåndssensur som var gjeldene og alle publikasjoner måtte sendes til det fryktede statlige sensurorganet. I retur fikk redaktører, forfattere og sportsjournalister aviser og bøker i retur. Alt som ikke var godkjent var strøket med rød penn. Nå er ordningen avsluttet, som en av de faktiske endringene og et resultat av reformene. Dette har skapt en usikkerhet for mange, ettersom man ikke lenger vet hvor grensa går. De samme lovene som i decennier har ført mange bak lås og slå står fortsatt ved lag. Modige redaktører og forfattere vet ikke lenger helt hva de risikerer. Mange fortsetter å bidra til at forholdene for ytringsfriheten fortsatt bedres, dog ikke lenger via kryptiske dikt i sportsjournaler.

Diktet fra journalen er en av flere måter som redaksjonen i Weekly Eleven har brukt til å omgå den strenge forhåndssensuren i landet. I 2011 ble journalen hedret av Reportere uten grenser. Diktet er skrevet av poeten Ko Lu Htwe og har fått navnet ”Et moderne dikt som unnslapp sensuren”. Første ord i hver linje ga leserne følgende setning: «Aung San Suu Kyi må bli frigjort så snart som mulig og komme ut i god helse». Diktet var dedisert til Aung San Suu Kyi på hennes bursdag, en av mange hun har måttet feire under husarrest. En pris hun har måttet betale for sin kamp for demokrati. Aung San Suu Kyi er landets demokratiikon, datter av frigjøringsgeneralen Aung San og ikke lenger i husarrest, men opposisjonspolitiker i parlamentet. (Olympiastadion jobber med å få til en oversettelse av diktet).

Idretten i Burma ruller videre, og i forbindelse med de sørøstasiatiske idrettslekene i 2013 vil regimet gjøre sitt for at lekene bidrar til ytterligere å kaste glans over reformene, og landet for øvrig. Lekene skal arrangeres i Naypyitaw, landets hovedstad siden 2006, bygget av militærregimet omtrent midt i landet. Flere arrangementer skal også holdes i landets to største byer, Yangon og Mandalay. Lekenes motto er ”Green, Clean, and Friendship”.

Det er 44 år siden sist lekene ble holdt i Burma, og det hersker liten tvil om at dette er et ledd i å bedre sitt forhold sine naboer i regionen, samt et klapp på skulderen for at skuta har snudd. Maskotene Shwe Yoe og Ma Moe, en mannlig og en kvinnelig ugle, skal etter burmesisk tradisjon bringe lykke til lekene. Åpningsdagen er 11. desember, og i elleve dager skal idrettsutøvere fra elleve land kjempe om 1557 medaljer, deriblant 460 gullmedaljer. Burma mottok kanskje sin største medalje, da samtlige medlemsnasjoner stemte for arrangementet i 2010. Men flere medaljer vil definitivt bidra til å kaste glans over det nye Burma og de sivilkledde generalene. Store forventninger er det til landets fotballag, som klatrer på FIFAs rankingliste, og ikke minst, til utøverne i lekenes nye idrett Chinlone, den tradisjonelle burmesiske ballsporten, som knapt bedrives i de andre deltakerlandene.

Idretten vil med andre ord finne sin plass i den burmesiske politikken på ny. Ikke lenger som kryptiske dikt i en sportsjournal for unngå et av verdens strengeste sensurorganer, ei heller kun for å kaste glans for regimet i form de sørøstasiatiske lekene, men tatt de mange etniske minoritetene i betraktning er det mange flagg som kan vaie på seierspaller i både Burma og internasjonalt.

Den burmesiskfødte MMA-fighteren Aung la Nsang fra Kachin-staten entrer alltid ringen med flagget fra Kachin-staten over sine skuldre, og er et godt eksempel på hva burmesisk idrett kan bety for etniske grupper.

Aung la Nsang - også kjent som The Burmese Python
Aung la Nsang – også kjent som The Burmese Python

Fotballens enorme popularitet og reformene som er satt i gang vil på sikt legge grunnlag for at Burma en dag kan bli å se i VM eller i en av turneringene av de større turneringene i Asia. Da vil det bli spennende å se om utøvere som representerer ulike etniske minoriteter vil farge sine negler i fargene til flagget til Kachin-folket i nord, bære flagget til Karen-folket i øst eller tale sin sak for Chin-folket i vest. Det fordrer at det burmesiske fotballandslaget makter å repetere sine bragder fra 1950- og 60-tallet, og at etniske minoriteter blir inkludert i reformene i landet.

Espen Skran bor i Yangon. Han har tidligere jobbet som informasjonsansvarlig i Den norske Burmakomité. I det neste halvåret vil Espen skrive flere artikler om idrett, kultur og politikk i Burma for Olympiastadion.