Polarhistoriens ukjente idrettsbragder – III

Av Anders Bache.

I den tredje – og foreløpig siste – delen om polarhistoriens ukjente idrettsbragder, introduseres to av polarhistoriens mest utholdende menn. Den ene markerte seg som en habil syklist, mens den andre satte tydelige spor i norsk langrennshistorie.

Oluf Christian Dietrichson

Født 3. mai 1856 i daværende Skogn kommune (nå Levanger i Nord-Trøndelag) og blir flere steder beskrevet som en allsidig og dyktig idrettsmann, med spesielle evner innenfor langdistanse. Dietrichson hadde militær bakgrunn og arbeidet også en tid som lærer ved gymnastikkskolen i Kristiania. Før dette var han blitt et kjent navn for datidens «sportsidioter». Han var den første formann i sykkelklubben TVK i Trondheim (Trondhjem Velocipedklubb), stiftet 1885, som i dag er landets eldste sykkelklubb. Og ikke minst var han den første utlending som konkurrerte på sykkel (velociped) i Danmark, da han deltok i et baneløp i 1887.

I 1888 planla Frithjof Nansen å bli førstemann til å krysse Grønlandsisen, noe mange hadde forsøkt tidlligere, men ingen hadde lyktes. Nansens plan inneholdt, i motsetning til andre, ingen returmulighet. Derfor var Nansen avhengig av et mannskap som hadde «noen mil i beina» fra før av. Dietrichson viste sine kvalifikasjoner gjennom sin søknad om  å få være med:

“… som muligens tegn på at besidde de fornødne qualificationer at anføre, at jeg foruden at være vant til strabadser fra de jagtudflugter, jeg et par måneder hvert år foretager, i vinteren 85-86 foretog uden fører en skitur fra Tinset i Østerdalen over Foldalen, gjennem topperne af Rondane til Gudbrandsdalen, derfra ind i Jotunheimen og tilbage til Gudbrandsdalen, videre over Gausdal, Valdres, Hallingdal, Nummedal og Tellemarken ned til Hittedalsvandet. Endvidere har jeg til andre Tider løbet på ski fra Rørås til Levanger”. Den lange skituren fra Tynset til Telemark var på over 500 km.

Sommeren i 1888 var Dietrichson sammen med Nansen og fire andre ombord på en selfangstskute på vei til Grønlands østkyst. Turen gikk ikke helt som planlagt, men i mangel av returmulighet var mannskapet motivert til å holde på uansett hvor hardt det var. Dietrichson var et godt valg over Grønlands innlandsis, og det var flere anledninger der hans ekstreme utholdenhet kom til nytte. En kveld da de skulle slå leir oppdaget mannskapet at de hadde glemt igjen sveitserosten ved siste rasteplass. Med de knappe matrasjonene de allerede hadde gjorde det situasjonen vanskeligere. Dietrichson tilbød seg da og gå tilbake å hente osten, og dro avgårde fra leiren i måneskinnet, utpå morgenkvisten neste dag var han tilbake med osten.

Etter en lang ferd over isen ankom de endelig vestkysten og kunne med det slå fast at Grønland var dekket med is fra øst til vest, og de kunne ta i mot hyllesten av danskene og grønlenderene som da bodde i Nuuk (dagens hovedstad på Grønland). Hyllesten hjemme i Norge måtte de derimot vente med, siden de ikke hadde rukket siste skip hjem før vinteren slo til. Derfor måtte de overvintre på Grønland og kom året etter hjem som norges første polarhelter. Etter denne ekspedisjonen gikk Dietrichson inn i en militærkarriere som kaptein, og senere generalmajor og kommandant i Kristiansand, før han døde 20. februar 1942.

Olav Olavsen Bjaaland

Olav Olavson Bjaaland ble historisk 14. desember 1911, da han sammen med Roald Amundsen og tre andre ankom Sydpolen som de første menneskene noensinne. Uheldighvis for Bjaaland fantes det ingen selvutløser på kameraet de hadde med seg, så han er kjent for å være mannen som stod bak kameraet og tok det det historiske bilde på Sydpolen.

En herre med bart: Olav Olavsen Bjaaland.
En herre med bart: Olav Olavsen Bjaaland.

Olav Bjaaland har mye av æren for at ekspedisjonen til Amundsen endte så velykket som den gjorde. Bjaaland var på denne tiden en av verdens beste skiløpere og gjennom mesteparten av den ca. 3000 km lange ekspedisjonen til Sydpolen og tilbake gikk Bjaaland foran, slik at hundene hadde spor å følge.

Bjaaland vokste opp i Morgedal i Telemark, et sted med lange skitradisjoner. Hans første ski fikk han som treåring og siden viet han resten av livet til ski. Han hevdet seg både i langrenn og hopp, og i 1902 fikk han kongepokalen etter å ha vunnet gull i kombinert. I 1912 ble han tildelt Holmenkollmedaljen og ved flere anledninger representerte han Norge i utlandet, kanskje ikke så rart siden han selv var med på å stifte Norges Skiforbund i 1908. I tillegg til å bruke ski, var han også en glimrende skimaker og startet senere Telemark Skifabrikk i Kviteseid. Det var hans hjemmelagde ski som imponerte Amundsen da de møttes for første gang på en jernbanestasjon i Lûbeck i 1909. Amundsen var imponert over Bjaalands ski og da Bjaaland ytret frampå om at det hadde vært morsomt å være med han til Nordpolen var ikke Amundsen vond å be. Nå ble det en liten forandring før avreise, Nordpolen ble til Sydpolen.

Skimaker Bjaaland
Skimaker Bjaaland.

Etter ekspedisjonen fortsatte han med skifabrikken hjemme i Norge og hoppet på ski fram til han var 70 år gammel. I 1915 ble han en av Norges første hoppdommere og det hele ble kronet i 1952 da han fikk æren av å tenne den olympiske ilden i peisen til Sondre Nordheim i Morgedal, i anledning vinter-OL i Oslo.

På slutten av sitt liv, ble Bjaaland spurt om det var noe spesielt han hadde lyst til å si til dagens ungdom:

”Da vil jeg si: Stopp jaget etter rekorder! Skisporten skal, i likhet med alle andre sportsgrener, styrke fysikken og velværet. I dag virker det som om idrettsmenn presser seg selv altfor hardt. Det handler bare om minutter og sekunder. Du holder på til du blir svimmel og nesten stuper… Og, dette er ikke det skisporten handler om.”

Bjaalands siste ord passer godt både for dagens toppidrett og polarekspedisjoner. Begge deler er i dag sterkt preget av rekorder, minutter og sekunder. Det har gått sport i å nå de sydligste og nordligste punkter på jorden på kortest mulig tid, med ulikt handikap og utstyr, og som dagens idrettsverden er den full av juks, doping og et altfor stort ønske om å seire. Denne listen over idrettsutøvere som også har markert seg i idrettens verden, kunne inneholdt så mange flere, men den er ikke ment som en endelig oppsummering av de beste og ypperste, men som en begynnelse for å samle «sportsidioter» og «polarhistorieidioter».

Anders Bache er polarhistoriker.

Polarhistoriens ukjente idrettsbragder (Om Hjalmar Johansens turnekunster)

Polarhistoriens ukjente idrettsbragder II (Om Tryggve Gran og Christian Doxrud)

Litteratur:

Clive Holland. Arctic exploration and development, c 500 B.C to 1915: an encyclopedia. Frammuseet, 2013

Roland Huntford. Frithjof Nansen: mennesket bak myten. Aschehoug, 1996.

Harald Dag Jølle. Nansen: Oppdageren. Gyldendal, 2011.

frammuseet.no

Følg Olympiastadion på Facebook og Twitter!

Facebook: Olympiastadion

Twitter: Olympiastadion