Ax 3 Domaines, 2005 – Håvard Syvertsen

Det er mørkt i Sør-Frankrike om natta, også i juli. Det veit jeg, for ved tre, halv-firetida natt til 16. juli 2005 satte jeg meg inn i en lånt bil i en landsby i Languedoc for å kjøre til Pyreneene. Jeg var på ferie med familie og venner, og eieren av bilen hadde ordna det sånn at jeg skulle møte en kamerat av ham på Ax 3 Domaines, innkomsten på dagens Tour de France-etappe. Jeg var fylt av takknemlighet da jeg kjørte gjennom gatene i den lille landsbyen, dette var tross alt noe jeg hadde drømt om, kanskje ikke hele livet, men i hvert fall siden jeg som trettenåring begynte å sykle. Følelsen av takknemlighet fikk imidlertid konkurranse av en litt Twin Peaks-aktig uro idet jeg la landsbyen bak meg, for det var virkelig usedvanlig mørkt, bare det flakkende lyset fra billyktene som av og til falt på noen enslige postkasser, og i hodet produserte jeg bilder av menneskene som bodde i disse ødslig beliggende husene, og de hadde alle det felles at de ligna på Bob-figuren i Twin Peaks. En følelse av forlatthet krøyp inn i meg, og hadde det ikke vært for det store, skinnende målet, hadde jeg snudd der og da.

Ikke å kunne fransk er unektelig en kompliserende faktor når man kjører bil i Frankrike. Man har ingen språklige knagger der man kan henge de lange stedsnavnene som så vidt får plass på skiltene. Ikke desto mindre, etter noen timers kjøring hadde jeg kommet inn mellom de bratte fjellsidene i Pyreneene. I mellomtiden hadde det lysna av dag, og trafikken rundt meg på de stadig smalere veiene tyda på at jeg ikke kom til å bli aleine i målområdet. Realiteten i det jeg var på vei for å oppleve gikk opp for meg, eller steig opp i meg, i form av en kriblende uro i kroppen. Planen var å parkere i landsbyen i bånn av bakkene og gå opp langs løypa, suge inn folkelivet og virkelig oppleve hvor bratt det var, for jeg var fullt klar over at TV-bildene ikke greide å formidle det. Mens jeg satt fordypa i disse tankene, i langsom fart, for det begynte å bli kø på veien, ble jeg avbrutt av lyden av en sms i telefonen. Lett distré åpna jeg den mens blikket glei oppover de ufattelig bratte fjellsidene. Den viste seg å være fra mannen jeg skulle møte på toppen. Han skrev at hvis jeg skulle rekke innkomsten, måtte jeg ta taubanen, det var for langt og nærmest uframkommelig på grunn av folk til å gå. Hadde jeg ikke allerede sittet i bilen, ville jeg antakelig sunket sammen. Taubane! Det var omtrent som å få beskjed om at jeg godt kunne få komme på Beatles-konsert, jeg måtte bare hoppe i fallskjerm først. (En slik konsert ville i og for seg vært enda mer mirakuløs, siden både John Lennon og George Harrison var døde.) Men altså: Jeg har høydeskrekk! Men altså: Skulle den hindre meg i å oppleve det som ville bli et av mitt livs største opplevelser? Men altså: Aldri i verden.

Noen kilometer unna landsbyen ble det langt mellom ledige parkeringsplasser langs veien. Jeg fant likevel en uten å måtte snu, parkerte og bega meg på skjelvende bein mot taubanen som jeg hadde vært lykkelig uvitende om helt til sms’en kom. Det betyr at jeg nå hopper over skildringen av den pittoreske landsbyen, varmen osv. og går rett inn på taubanen, der jeg på ingen måte var aleine. Jeg lurte på hvor mye vekt en sånn innretning egentlig tålte. Heldigvis hadde jeg klart å få meg sitteplass. Der satt jeg og holdt meg fast i en vertikal stang av den typen som finnes på trikker mens jeg betraktet de nye sportssandalene mine nede på gulvet. Vognen gynget ut fra stasjonen, magen veltet seg, og folk gispet imponert rundt meg. De tyske, franske og spanske medpassasjerene hadde jeg ingen vanskeligheter med. Problemet var danskene. Jeg forsto hva de sa da de høylydt ga uttrykk for hvor fantastisk utsikten var, og hvor ufattelig høyt vi svevde. Jeg ga blaffen i sandalene og lukket øynene.

Den store duellen. Armstrong vs. Ullrich
Den store duellen. Armstrong vs. Ullrich

I 2005 kjempet Lance Armstrong for sin sjuende TdF-seier. Om han vant ville han bli den eneste som hadde vunnet sju ganger. Flere har vunnet fem ganger: Miguel Indurain, Bernhard Hinault, ja, enda flere. Størst av alle var (og er) Eddy Merckx som ikke bare vant TdF fem ganger, han vant også Giro d’Italia like mange ganger i tillegg til utallige andre seire. Han kledde tilnavnet Kannibalen, han var ikke i stand til å starte i et sykkelritt uten å ville vinne det. Likevel hadde han sans for syklingens egen æreskodeks. Da han jaktet på sin sjette seier brakk han kragebeinet. Selv om han etter det var sjanseløs på sammenlagtseieren, fullførte han rittet med store smerter for ikke å gjøre vinnerens seier mindre. Det er altså en moral også i sykling, om enn den aldri har knytta seg så tett til dopingbruk.

I motsetning til Merckx ga Lance Armstrong blaffen i alt unntatt TdF. Alt han foretok seg resten av året var taktikk og disposisjoner med et mål for øye: Å stå med den gule trøya øverst på podiet i Paris på rittets siste dag.

Hans største utfordrere i 2005 var Ivan Basso og Jan Ullrich. Den sistnevnte var nærmest Armstrongs rake motsetning. Der Armstrong framsto som en maskin, framsto Ullrich som, kanskje, altfor menneskelig.

Jan Ullrich ble født i 1973 i Rostock, en grå industriby ved Østersjøen, langt inne i Øst-Tyskland. Som guttesyklist kunne han ikke engang drømme om å bli profesjonell, hans verden må ha vært den østeuropeiske der det årlige Fredsrittet var det store. Men da han var seksten år gammel falt muren i Berlin, og åtte år seinere, i 1997, vant han TdF etter å ha overtatt den gule ledertrøya fra lagkapteinen sin, danske Bjarne Riis, som hadde vunnet året før. Men i 1997 hadde ikke Riis en sjanse i fjellene.

Jan Ullrich off-season
Jan Ullrich off-season

Det ble med den ene seieren for Jan Ullrich, på tross av at han ble kalt århundrets talent. Men han var ikke i stand til å være en maskin. Når sesongen var over kastet Jan Ullrich seg over kakefatet og alskens andre godsaker, noe som førte til at han hver vår brukte uker og måneder på å sykle seg ned i vekt. Han var Lance Armstrongs evige rival og skygge, og hvis jeg skulle velge en av dem til følge på en rolig sykkeltur er jeg ikke tvil om hvem: Jan Ullrich, han framsto og framstår som en hyggelig fyr. Året etter, i 2006, da Lance Armstrong hadde lagt opp med sine sju seire, skulle det endelig være Jan Ullrichs tur igjen, men akk. Dagen før rittet startet ble han kastet ut, sammen med Ivan Basso, fordi navnene deres hadde dukket opp i forbindelse med den spanske dopinglegen Eufemiano Fuentes. Siden det har Jan Ullrich vært ute av sykkelsporten.

Det er mulig alt dette var innom hodet mitt der i taubanen, men jeg kan ikke huske det. Det jeg husker er hånda rundt den vertikale stanga, sandalene og de altfor forståelige og høye, danske stemmene, og ikke minst lettelsen da taubanen, jeg hadde nær sagt, landet på toppen, og jeg kunne reise meg og gå ut i det sterke lyset, i varmen, blant tusenvis av mennesker. Jeg varslet om at jeg var ankommet og snart møtte jeg kameraten til bileieren ved inngangen til det akkrediterte området. Han utstyrte meg med akkrediteringskort rundt halsen som han hadde skaffet via bekjente i TV2, og sammen bega vi oss inn på presseområdet rett ved målseilet på en etappe i selveste Tour de France. Mitt nye bekjentskap fortalte at han jobbet som lektor (heretter derfor Lektoren) og forhørte meg om mitt virke som forfatter, alt i all hast, så vi kunne begynne å snakke om det vesentlige, nemlig sykling.

Det var enda lenge til rytterne kunne ventes. Denne dagen skulle de sykle tjue mil før mål oppe på Ax 3 Domaines som om vinteren var et skisted. Lektoren tok meg med til TV2’s vogn, der vi ble ønsket velkommen og fikk plass i hver vår stol. Der kunne vi sitte og følge den norske sendingen på storskjerm. Det var ikke til å tro! Der satt jeg, og plutselig fikk jeg øye på Bernhard Hinault, som hastet forbi. Altså, selveste Bernhard Hinault, femdobbelt TdF-vinner, som nå var med å arrangere rittet. Litt seinere på dagen skulle jeg til og med håndhilse på ham, men det visste jeg ikke ennå. Vi satt og så på rittet, de kjente navnene, kjente på den særegne nerven som alltid omgir et sykkelritt og som her var forsterket et ukjent antall ganger. Vi så teten sykle gjennom landsbyen under oss, og da de første bilene kom sto jeg helt framme ved gjerdet ved målseilet. Etappevinneren er glemt, men som nummer to kom Lance Armstrong i den gule ledertrøya, han sykla forbi meg ca. seksti centimeter unna. Min store helt, Jan Ullrich, kom inn som nummer fire på etappen. Ivan Basso ble nummer tre. Med unntak av etappevinneren, Georg Totschnig (fant jeg nå på Google), var dette stillingen også i Paris: 1. Armstrong, 2. Basso, 3. Ullrich.

Podium i Paris ved endt Tour 2005
Podium i Paris ved endt Tour 2005

Jeg sto storøyd og så på, ikke bare de første som passerte målstreken, men også de utkjørte hjelperytterne som etter hvert rulla over målstreken. Riktignok sto jeg ikke der til alle hadde kommet i mål, det ville ha tatt for mye tid, jeg hadde tross alt lang vei hjem. Jeg tok farvel med Lektoren og TV2, og under påskudd av at jeg ville oppleve folkelivet gikk jeg ned igjen for å slippe taubanen. Dermed fikk jeg oppleve hvor bratt det virkelig er i bakkene de sykler i en fart som ikke er til å tro. Ingen kan sykle opp her uten å være dopa, husker jeg at jeg spøkefullt tenkte for meg selv, fremdeles uvitende om at nå, i 2013, er alle de tre på podiet i Paris tatt for doping. Men det sjokkerte meg ikke når nyhetene kom, ikke mer enn det har sjokkert meg å høre at Keith Richards har inntatt sterkere stoffer enn alkohol. Doping har vært en del av sykkelsporten i manns minne, og også en del av andre idretter. Det spørs om forestillingen om en sunn sjel i et sunt legeme noensinne har vært i overensstemmelse med realitetene. Det betyr ikke, som vi så med Merckx, at det ikke eksisterer en moral og en yrkesetikk blant proffsyklister, den har bare ikke hatt noe med doping å gjøre. Nå vil jeg ikke tolkes dit hen at jeg er for doping, det er jeg på ingen måte, men jeg er for en realistisk måte å snakke om det på.

Da jeg den dagen nådde fram til bilen, var fotsålene mine blitt til sammenhengende vannblemmer etter at føttene hadde sklidd framover i sportssandalene hele den lange veien ned mens jeg hele tida måtte være på vakt mot biler bakfra. For dem som synes det ser hasardiøst ut med følgebilene nedover utforkjøringene på etappen, kan jeg fortelle at de ikke kjører noe saktere etter at løpet er over. Det kunne virke som om det bare var mat til de første som nådde fram til hotellet slik de vrengte rundt svingene.

Jeg gikk og gikk, vi ble flere og flere etter hvert som vi nærmet oss dalbunnen. Folk med piknikkurver og campingstoler, med hodetørklær og ryggsekker. I bunnen av dalen gikk jeg nedover mot bilen etter å ha stoppet for å kjøpe meg vann. Jeg bearbeidet dagens begivenheter, noe jeg egentlig ikke er ferdig med enda, her jeg sitter og nå har skrevet denne teksten åtte år seinere.

Og allerede kommende lørdag, 6. juli, skal jeg sitte foran TV og enda en gang se TdF-rytterne komme i mål på Ax 3 Domaine. Joda, jeg gleder meg.