Epo-generasjonen

Årets Tour de France kommer i kjølvannet av Lance Armstrong-skandalen, som i oktober i fjor ble funnet skyldig i omfattende dopingbruk og fratatt sine sju TdF-titler. I januar innrømmet Armstrong det hele hos talkshowdronning Oprah Winfrey. «Earlier in my career it was cortisone. Then the Epo-generation began…For me…in the mid-nineties.»

Både før og etter avsløringen har bekjennelsene til tidligere proffsyklister kommet som perler på en snor. Vår egen Steffen Kjærgaard trakk seg som sjef for sykkellandslaget etter å ha innrømmet doping under sin karriere som proffsyklist. Kjente ryttere som Michael Rasmussen, Michael Boogerd, og nå sist Jan Ullrich, har krøpet til korset. Ullrich anser ikke engang det han gjorde som juks, ettersom han mener at alle toppsyklistene konkurrerte på like prinsipper. Siste avsløring er at legendariske Laurent Jalabert skal ha brukt Epo.

Omfanget av dopingbruk på 90 og 00-tallet viser seg nå å være enda mer omfattende enn selv det de færreste hadde kunnet forestille seg. Retesting av 60 blodprøver fra ryttere under den beryktede 98-touren ga 44 positive tester. En anonym spørreundersøkelse blant nederlandske proffsyklister som var aktive på 90-tallet, viste nylig at så mange som opptil 95 prosent av feltet drev med doping.

Boken «Det skjulte rittet» av tidligere proffsyklist Tyler Hamilton, kom i norsk oversettelse i vår. Boken gir et fascinerende innblikk i en verden der doping var et avgjørende kriterium for å lykkes. I boken forteller han om da han i 1996 reiste over fra USA med sykkellaget US. Postal for å delta i europeiske ritt for første gang. Etter å ha dominert ritt i USA, greide laget hans knapt å holde følge med halen av feltet i Europa. Da laget returnerte til Europa året etter, hadde det skjedd en liten, men radikal utskiftning. Lagets amerikanske lege var byttet ut med spanske Pedro Celaya, som introduserte laget for den europeiske dopingkulturen. Vips, så var US. Postal forvandlet fra haleheng til et lag med vinnersjanser.

Knapt noe dopingmiddel har vært så utbredt og ødeleggende for en sport som Epo. Epo er en forkortelse for erytropoietin, som produseres i nyrene, og øker kroppens egenproduksjon av røde blodlegemer. Det ble opprinnelig fremstilt kunstig for behandling av pasienter med alvorlig blodmangel. I en utholdenhetssport som sykling er stoffet ekstremt effektivt, fordi det øker blodets evne til å transportere oksygen, som igjen fører til betydelig høyere ytelse over tid. Det fantes ingen metode for å teste en utøver for Epo før på 00-tallet, men også etter at testene var på plass, var de svært lette å manipulere.

Den italienske legen Francesco Conconi var den første til å teste Epo på utøvere. Conconi presenterte undersøkelsen for den olympiske komiteen under OL på Lillehammer. Det har etter hvert vist seg at det Conconi påstod var amatørutøvere, egentlig var profesjonelle utøvere, derav seks syklister på profflaget Carrera. En av Conconis læregutter var spanske Michele Ferrari, senere kjent som legen til Lance Armstrong. På midten av nittitallet arbeidet Ferrari med sykkellaget Gewiss-Ballan, som oppnådde sensasjonell suksess i 1994-sesongen, blant annet med trippelseier i klassikeren Flèche Wallonne. Allerede sesongen etter hadde flere av lagene tatt igjen forspranget. Epo hadde gjort sitt store inntog i sykling.

Da Tyler Hamiltons ble innlemmet i dopingkulturen følte han stolthet over endelig å bli ansett verdig nok til å sykle på samme premisser som de «store gutta». Hamilton var en av Lance Armstrongs viktigste hjelperyttere i US. Postal. Senere ble han kaptein på store lag som Phonak og danske CSC. Da Hamilton senere ble tatt for doping, gjorde han som mange av de andre dopingtatte stjernene: Han bedyret sin uskyld og startet en kampanje for å renvaske seg. Når man nå i ettertid ser omfanget av doping i sporten, er det en smule lettere å forstå hvorfor så mange av disse rytterne holdt seg til løgnene over så lang tid. Hvorfor skulle en rytter som Hamilton miste sine resultater og kastes ut av sykkelsporten, når han brukte nøyaktig de samme metodene som vinnerne av topprittene hadde gjort i over et tiår?

tyler

Bilde: Tyler Hamilton

I dag vet vi at store deler av resultatene i internasjonal landeveissykling på 90- og 00-tallet ble oppnådd ved bruk av hovedsakelig Epo. Men doping har alltid vært en del av TdF og sykkelsporten, som i de aller fleste andre sporter. Det var ikke ulovlig å dope seg i Tour de France før etter 1967, da engelske Tom Simpson kollapset og døde på vei opp Mount Ventoux, med store mengder amfetamin og alkohol i blodet. Mange av sykkelsportens største stjerner har blitt tatt for eller innrømmet doping. Blant dem finner vi Fausto Coppi, Jacques Anquetil, og Eddie Merckx. Men selv om det ble brukt ulovlige stoffer i feltet, var det fortsatt mulig å vinne som ren rytter fram til midten av 90-tallet. Det påstår journalist David Walsh i sin bok «Seven Deadly Sins» om doping og Lance Armstrong. Den enorme forbedringseffekten Epo utgjorde, forandret sporten. Fra 1987 til 2005 økte gjennomsnittsfarten i Tdf-feltet med enorme 5.1km/t.  

Bruk av Epo og blodtransfusjoner er ikke uten konsekvenser for rytterne. Hamilton forteller at fram til 1998 var doping stort sett systematisert innad i laget, men etter den store Festina-skandalen samme år, var det opp til rytterne å anskaffe seg dopingmidlene på egenhånd. Det ga grunnlag for lyssky leger til å operere med stor profitt, på bekostning av helsen til rytterne. Hvor mange dødsfall som tilskrives bruk av disse midlene, vites ikke, men historier om ryttere som Marco Pantani, Johan Sermon, og Riccardo Riccò antyder at dopingbruken er potensielt livsfarlig. I skyggene lurte legene Eufemiano Fuentes, Michele Ferrari og Francesco Conconi, som alle tjente seg rike på å sette sykkelrytteres liv og helse i fare.

Hva som lurer i skyggene til sykkellagene og det internasjonale sykkelforbundets korridorer, får vi kanskje aldri vite. Sykkelpresident Pat McQuaid, som etterfulgte den meget kontroversielle Hein Verbruggen, insisterer på at forbundet nå gjør alt de kan for å forebygge og avsløre dopingbruk. Flere av sykkelsportens talsmenn, journalistene David Walsh og Paul Kimmage, samt tidligere Tour-vinner Greg LeMond, er skeptiske til måten UCI styres på. De mener UCI har gjort langt fra nok i arbeidet mot doping.

En som påstår at han har lagt alle fakta på bordet om sitt eget dopingbruk, er Bjarne Riis. Riis tok en sensasjonell Tdf-sammenlagtseier i 1996. Utad hadde han kallenavnet Ørnen fra Herning, innad i feltet kaltes han Mr. 60%. Det siste kallenavnet fikk han fordi han angivelig skulle ha skyhøye hematokritverdier grunnet Epo-bruk (Normale hematokritverdier for en toppsyklist ligger på under 50 prosent). I dag leder han laget som mange regner som den største favoritten til å vinne årets Tdf, Saxo-Tinkoff. Stjernene på årets lag er tidligere dopingtatte ryttere som Alberto Contador og Roman Kreuziger. I sin selvbiografi forteller Bjarne Riis om sitt eget dopingbruk, og bedyrer at han siden han la opp som profesjonell rytter har arbeidet aktivt for å skape et sykkellag fritt for doping. Det motsies av Tyler Hamilton, som forteller at Riis var involvert i ulovlige blodtransfusjoner som Hamilton fikk i sin tid da Riis var sjef i CSC. Riis kaller påstandene for løgn.

Riis_Bjarne_saxodc

Bilde: Bjarne Riis

Andre dopingtatte ryttere sitter også i sentrale stillinger i de største sykkellagene under årets TdF. Rolf Aldag og Brian Holm er sportsdirektører i Omega-Pharma Quickstep, Kim Andersen i Radioshack-Leopard. Erik Zabel er sprinttrener i Aleksander Kristoffs Katusha. Tidligere Tour-vinner og Eurosportkommentator Stephen Roche er funnet skyldig i Epo-bruk i en italiensk rett, i forbindelse med en etterforskning av Conconi. Dansk Tv2s ekspertkommentator, Rolf Sørensen, innrømmet nylig dopingbruk som aktiv syklist. Det er vanskelig å se at juksingen til disse syklistene har fått særlige negative konsekvenser. Tvert imot. På en annen side viser det hvor vanskelig det er å ta et oppgjør med fortida. Når så mange ryttere har drevet med doping, er det vrient å finne aktører i sykkelverden med den rette erfaringen og rent rulleblad.

Opptakten til TdF 2013 tyder på at det kan komme dopingavsløringer også her. Årets overraskelseslag i Giro d’Italia, Vini Fantini, fikk litt av en bakrus da to av lagets mest profilerte ryttere nylig testet positivt for Epo. Ryttere i Tour-klare Ag2r og Vacansoleil er kastet ut av lagene etter å ha avlagt positive dopingtester i 2013.

Men det finnes også mye positivt. Tidligere syklist og doper Jonathan Vaughters er troverdig i sitt antidopingarbeid som sjef for Garmin-Sharp. Vaughters åpenhet og klokskap har hjulpet sporten til større troverdighet. Strengere og bedre tester gjør at færre doper seg, og de som gjør det, blir oftere tatt. Epo-generasjonen er på hell. Norske ryttere har i denne mørke perioden etter alt å dømme vært rene. Man kan bare spekulere i hvilke resultater Norge hadde sittet igjen med dersom ryttere som Hushovd og Arvesen hadde konkurrert på like premisser som mange av konkurrentene. Kanskje ville norsk gullalder i sykling sett enda mer imponerende ut.

Sjansene til norske ryttere i årets Tdf er forhåpentligvis større enn noensinne. I mellomtiden fortsetter dopingskjelettene å ramle ut av skapet. Flere og flere tidligere ryttere slutter seg til Tyler Hamiltons motto: «Sannheten vil sette deg fri».

Skrevet av Endre Ruset

Kilder:

Det skjulte rittet – Tyler Hamilton og Daniel Coyle – Schibstedt forlag  2013

Riis: Stages of Light and Dark – Bjarne Riis – Vision Sport Publishing 2012

Seven Deadly Sins: My Pursuit of Lance Armstrong – David Walsh – Simon & Schuster 2013

http://www.dagbladet.no/2013/05/16/sport/doping/sykling/27203384/

http://www.dagbladet.no/2013/06/17/sport/sykling/doping/nederland/27755998/