Bergsvåg, Sunderland

I de siste månedene har det stormet rundt Sunderland. At laget lå utsatt til på tabellen, kom kanskje overraskende, men det var en posisjon alle i byen og klubben kjente godt til fra før av. Martin O’Neill forsvant for en gangs skyld uten æren i behold, og inn kom Paolo Di Canio. Ansettelsen satte i gang en rekke diskusjoner, som på en eller annen måte alltid handlet om Di Canios politiske standpunkter. Den viktigste diskusjonen Di Canios inntreden i Sunderland startet, handler om hva det betyr for en person å ha et favorittlag. Det er ikke alltid så enkelt å snakke om etikk og verdier i sammenheng med fotball. All oppmerksomhet har sin pris. Allikevel, ansettelsen av Di Canio, har tvunget mange Sunderland-supportere til å ta en grunnleggende runde med seg selv: Hva betyr egentlig Sunderland for meg? Handler det utelukkende om å vinne kamper, om å overleve i Premier League? Hvis ikke fotball handler om å vinne, hva handler det om da?

Vi har fått tak i poeten og Sunderland-supporteren Henning H. Bergsvåg til å prate om sitt forhold til favorittklubben og hva han tenker om Paolo Di Canio. Bergsvåg har i alt fem utgitt fem diktsamlinger, med Over elven Tweed (2010) og Den engelske hagen (2013) som de to siste utgivelsene i et flott forfatterskap.

PS: Først, hvordan ble du Sunderland-supporter?

HB: Jeg ble født inn i det med to eldre brødre som allerede hadde lidd samme skjebne. Første tippekampen som ble sendt på tv i Norge var jo Wolverhampton-Sunderland i 1969. Eldstebroren min holdt med taperen selvsagt, og dermed hadde vi det gående. Og det hjalp nok litt for entusiasmen at Sunderland, som da lå i 2.divisjon, slo mektige Leeds i FA-cupfinalen i 1973. I og med at jeg ble født så seint som 1974, gikk jeg altså glipp av den eneste store moderne triumfen vi har å glede oss over. Men dette samholdet rundt laget Sunderland holder oss sammen og vi har reist på mang en tur til nordøst sammen.

Familien Bergsvåg på Sunderland-tur. Henning lengst til høyre.
Familien Bergsvåg på Sunderland-tur. Henning til høyre.

Klubben, byen, landet

PS: Kan du fortelle litt om klubben Sunderland AFC og byen Sunderland?

HB: Vi må aldri glemme hvor stor klubb Sunderland er. Med Stadium of Lights har vi en av de største banene og det største publikummet i ryggen. Klubben identifiserer seg først og fremst i fiendskapet til Newcastle, en konflikt som strekker seg langt bakover i historien. Jeg har selv opplevd to derbyer, og det er det mest elektriske og hatske jeg noensinne har opplevd. Jeg skalv og frådet om hverandre. Det nevnte cupgullet er selvsagt stort. Sunderland var før krigen Englands første kjøpelag, som pga velstand i skipsindustrien kunne kjøpe til seg det beste England hadde å by på og således tok atskillige mesterskap. Selv om prisene på den tiden sikkert handlet om gratis cider til den aktuelle spiller på den lokale puben. Byen Sunderland er en katastrofe. Arkitekturen er forferdelig og folk er nedslåtte og arbeidsløse. En gang så var det velstand i denne byen, med en sterk skipsverftsindustri med sterke samfunn og fagforeninger. Jeg nekter å romantisere Nord-Englands tristesse. Folket i Sunderland fortjener å få de gode tidene tilbake, tidene før Thatcher regelrett knuste nord-England under hælen sin.

PS: Den siste diktsamlingen din heter Den engelske hagen. En tittel som kunne vært brukt på en stadionguide over engelske baner. Hva slags forhold har du til England? Har du reist mye rund i landet?

HB: Jeg har reist jevnlig til England siden jeg bodde der et par år på midten av 90-tallet. Har tross kjip forfatterøkonomi kommet opp i 30 baner etterhvert. Og kommer nok til å samle flere. Mange av dem jeg vært på, er de vanskeligste å komme til, som Grimsby, Carlisle, Wrexham etc. Jeg har stor forkjærlighet til det engelske landskapet og arbeiderkulturen. Denne får jeg oppleve i rikt monn med togturer og seriøs pilsing på brune puber. Men jeg vil også si at England har sider ved seg som jeg oppriktig hater. Det moderne England føler jeg er en tikkende bombe. Det er mye kulde i dette samfunnet.

Da jeg skrev boken min Over elven Tweed, oppholdt jeg meg i nord-England et par måneder og skrev. Det glei rett inn i stoffet mitt og ble fylt med nettopp denne blandingen av hat og kjærlighet til Albion (Albion er det eldste kjente navnet på England/Storbritannia og ofte brukt i lyriske sammenhenger).

Her er et lite utdrag fra Over elven Tweed:

Toget visker ut sporene, skinnene

ruster. Gress og røtter gror

over skinnegangen. Det er ingenting

å lære av det, vi må gjøre det vi kan for

å avlære oss vår iboende natur. Hav er ikke

speil. Himmel er ikke frelse.

Krig og fred i Sunderland

Til nå har Olympiastadion snakket med en del ulike folk om Paolo Di Canio. Professor i historie Øystein Sørensen har lest og kommentert selvbiografien til Di Canio. Petter Rudi har fortalt om hvordan det var å ha Di Canio som lagkamerat. Og Gunnar Halle mimret om hvordan det var å bli runddriblet av en av fotballspillets mest kontroversielle skikkelser. Henning Bergsvåg er uten tvil den som går hardest til angrep på Di Canio.

PS: Paolo Di Canio er en mann med mye forhistorie. Hva tenker du om ansettelsen av ham?

HB: En katastrofe for byen, klubben og meg selv personlig. Jeg har vært aktiv i antifascistisk arbeid og aksjonisme og å få en sånn kronidiot som leder er både farlig og dumt. Jeg tviler ikke på at fascister kan være dyktige og effektive ledere, men klubben er i mange tilfeller det eneste folk har igjen der oppe. Sunderland opplever oppblomstring av rasisme i den håpløsheten byen befinner seg i. Denne ansettelsen kan skape farlige scenarioer der oppe i nord.

PS: Og hva tenker du om all turbulensen som kom i kjølvannet av ansettelsen, hvor Di Canio først nektet å snakke politikk, for så tilslutt å ta avstand fra sine tidligere uttalelser. Hjalp det på noen måte?

Sunderlands ansikt utad.
Sunderlands ansikt utad.

HB: Treneren for fotballaget er utvilsomt den som har størst posisjon hos folk flest i en by som Sunderland. At Di Canio med sitt svineri kan legitimere rasisme og hat er rett og slett farlig. Heldigvis har ansettelsen også skapt motstand, både fra krigsveteraner, fagforeninger og geistlig hold. Jeg håper han forsvinner fort, jeg greier ikke å glede meg med laget på samme måte så lenge han er der. Måten ledelsen i Sunderland håndterte saken på var svak og ynkelig. Det etterlot bare mere tvil.

PS: Når man holder med et lag blir man gjerne forbundet med dette laget av venner og kjente (selv er jeg Blackburn-supporter og strever med indiske eiere). Nå blir Sunderland forbundet med Paolo Di Canio, og dermed blir supporterne også forbundet til ham. Hvordan oppleves det?

HB: For meg personlig er det skamfullt. Jeg forbinder Sunderland med alt det motsatte. Kjærlighet, gode verdier, brorskap. Min egen historie og familien står sentralt i dette. Denne klubben har betydd mye for oss. Kjærligheten til laget og byen kommer heldigvis til å bestå til lenge etter Di Canio har fått fyken. Det kommer til være der til vi ligger i graven.

I tillegg til Sunderland, holder Bergsvåg også med Brann. Det heter seg at idrett og alkohol ikke hører sammen. Hvem som først sa dette vites ikke, men det var definitivt ikke en forfatter. I denne videoen forenes tre av de gode tingene i livet: alkohol, fotball og poesi. Diktet ble skrevet i forbindelse med cupfinalen mellom Brann og Aalesund i 2011. Må sees!

Som ikke det var nok. Frode Grytten dukker også opp… Aldersgrense: 18 år.