Skjønne tapere

Snooker handler om fremmedgjorte seierherrer og skjønne tapere.

Du har kanskje ikke fått det med deg, med mindre du følger med på Eurosport, men denne våren i april og i mai, ble det nesten tre uker lange verdensmesterskapet i snooker i Sheffield avholdt. Norge var en hårsbredd fra deltakelse for første gang.  Engelskfødte Kurt Maflin, som har norsk statsborgerskap og representerer Norge i idretten, tapte sin siste avgjørende kvalikkamp mot tidligere verdensmester Peter Ebdon. Denne nestenbragden har nok ytterst få nordmenn har fått med seg. Snooker er like eksotisk for nordmenn som langrenn er for briter. Idrettens store superstjerne, Ronnie O’Sullivan, har sannsynligvis samme kjendisstatus i Norge som Petter Northug har i Storbritannia.

Siden 1977 har verdensmesterskapet i snooker blitt avholdt årlig i The Crucible Theatre i Sheffield. Spillets dramatiske utvikling siden syttitallet kunne neppe vært regissert bedre av Arthur Miller selv. På begynnelsen av sekstitallet fantes det så få profesjonelle snookerspillere at man ikke engang avholdt verdensmesterskap. Men så kom lykketreffet. I 1969 lanserte BBC faste sendinger for fargefjernsyn. Kanalsjef David Attenborough trengte billige og gode produksjoner for å demonstrere den nye kanalens fortrinn. Med den grønne filten og kulenes sterke fargekontraster var knapt noen idrett mer egnet enn snooker. Med direktesendinger fra turneringene og med det ukentlige programmet «Pot Black», vokste snooker til Storbritannias mest populære tv-sport nærmest over natten.

Det første episke rivaloppgjøret oppstod på begynnelsen av åttitallet, mellom nord-irske Alex Higgins, bedre kjent som «The Peoples Champion», og engelske Steve Davis. Higgins kom fra svært fattige kår i Belfast. Han var snookerens første superstjerne, og levde et omflakkende liv der bråk og skandaler var regelen heller enn unntaket. I likhet med landsmann George Best bestod interessene hans hovedsakelig av gambling, kvinner og alkohol. Som spiller var han teknisk begavet og spilte med risiko og kraft. Davis var den beskjedne og edruelige idrettshelten som stod opp hver morgen for å trene i timevis.  Men mens Davis vant de fleste trofeene, forble Higgins mest populær blant folket. Den store delen av arbeiderklassepublikumet tilga Higgins utallige skandaler, men følte seg fremmedgjort av Davis, som stod på valgstand for hatobjekt nr. 1, Maggie Thatcher. Forholdet mellom de to spillerne oppsummeres kanskje best med Higgins kommentar da han ble spurt om sin rival, og svarte «I’d rather have a drink with Idi Amin than Steve Davis.»

Snookerens storhetstid sammenfaller med Thatchers regjeringsperiode fra slutten av 70- til begynnelsen 90-tallet, og kulminerte med den legendariske VM-finalen i 1985. Finalen ble spilt like i kjølvannet av minestreiken i Wales, et av Thatchers store politiske triumfer, som svekket fagforeningene betydelig. Kampen stod mellom Steve Davis, og en annen nord-ire, Dennis Taylor. Den varte i fjorten timer og femti minutter, langt over natt til mandag, og ble fulgt av 18.5 millioner briter. Davis var storfavoritt og hadde en enorm ledelse etter finalens første dag, men Taylor kom tilbake og utliknet ledelsen. Etter et enormt antall spilte poeng, skulle finalen avgjøres på den siste svarte kulen, og det var underdog Taylor som gikk av med den populære seieren. Den dag i dag regnes finalen som et av britenes største sportsøyeblikk, like etter Englands VM-seier i fotball i 1966 og Manchester Uniteds seier i Champions League i 1999.

Nittitallet ga publikum en ny duell. I dette tiåret stod kampen mellom Stephen Hendry og Jimmy White. Det var igjen duket for en kamp mellom motsetninger. Hendry var det beskjedne vidunderbarnet fra Skottland med strenge treningsrutiner og gode manerer. Jimmy White var rock n roll. Han drakk som en svamp, gamblet vekk det han vant, hang ut med Rolling Stones, og hadde sin egen fanklubb av skrikende ungpiker. Hendry tok syv verdensmesterskap på nittitallet. White tapte alle sine seks VM-finaler, derav fire mot Hendry. Men det er Jimmy White, og ikke Stephen Hendry, som i dag omtales som en av de mest populære idrettsmenn på de britiske øyer. I få andre idretter har publikum dyrket taperen på bekostning av vinneren i større grad enn i snooker.

Det siste tiåret har dominansen vekslet mellom mange flere utøvere, og manglet den klare rivaliseringen mellom spillere som deler publikum i to leirer. Flere mener at sporten har blitt kjedeligere. Higgins og White hadde en eim av ekstravaganse rundt seg. Dagens spillere, som Neil Robertson og Mark Selby, er topptrente utøvere som holder seg til vann og te. Det er en kjensgjerning at snooker har tapt terreng til andre tv-sporter som tennis og golf. Sporten mangler de store duellene og de store personlighetene den har vært velsignet med siden syttitallet. Derfor var det mange som trakk et lettelsens sukk da regjerende verdensmester Ronnie O’Sullivan kunngjorde at han stiller til årets VM etter ett års pause. O’Sullivan er snookerens svar på Diego Maradona: Publikumshelt og uforutsigbart geni, av mange regnet som det største talentet sporten noensinne har fostret.

Med O’Sullivan med i årets turnering, fikk verdensmesterskapet et blaff av magi over seg. Mens mange av forhåndsfavorittene røyk ut, tok O’Sullivan seg lekende lett til finalen, der han slo den mer ukjente Barry Hawkins og vant dermed sin femte verdensmesterskapstittel. Til neste års finale drømmer i hvert fall undertegnede om en hatoppgjør av de store i snookerens verden. O’Sullivan mot den sobre taktikeren Mark Selby; korrekt, nøyaktig og polert som en bare en engelsk gentleman kan være. En framtidig finale mellom de to vil kanskje være det ultimate møte mellom spillestiler, i kampen mellom fornuft og råskap, selvkontroll og ekstase, og der vinneren av trofeet ikke nødvendigvis vinner folkets gunst. For snooker er spillet der seierherren kan bli fremmedgjort og taperen bæres på gullstol, der stil og personlighet kan være viktigere enn seier.

Følg Olympiastadion på Facebook og Twitter!

Facebook: Olympiastadion

Twitter: Olympiastadion

Finn flere godbiter i Olympiastadion arkiv.